Notre Dame i flammer Regi: Jean-Jacques Annaud, drama, Frankrike. 12 år. Kinopremiere 7. oktober.
Mange av oss som så nyhetene 15. april 2019, husker hvordan vi gjennom kvelden ble sittende og følge den katastrofale brannutviklingen i Notre Dame de Paris. Nå har den meritterte regissøren Jean-Jacques Annaud – mannen bak blant annet Rosens navn og Syv år i Tibet – laget en fullskala katastrofefilm om det som skjedde, og den er i støytene minst like spennende og ubehagelig å se som en fiksjonsfilm i sjangeren. Ihvertfall hvis du lider av høydeskrekk og klaustrofobi. Her er noen skikkelig kvalmende scener der brannfolk tungt lastet med utstyr tar seg opp smale vindeltrapper og balanserer på brennende bjelker. Jeg mister pusten av sånt.
Alle bilder: manymore.no
Men her er også noen fantastiske oversiktsbilder av Paris. I tillegg gir filmen et riss av katedralens historie, og et fascinerende innblikk i det franske/parisiske brannkorpset oppbygging og hierarki. Det siste synes av og til å stå i veien for jobben som skal gjøres. Men det er uhyre interessant å få vite at korpset har en egen avdeling som skal jobbe med å redde kunst fra bygninger som brenner.
Hva som er fakta og hva som er kunstnerisk frihet i fortellingen om brannen og kampen for å slukke den, er ikke godt å si. Men jeg vil tro at Annaud og medmanusforfatter Thomas Bidegain (Rust og bein, Profeten) har dykket dypt ned i materien. I så fall er dette både en fortelling om hvordan det meste som kan gå galt, går galt – men også om mot til å ta sjanser når det ser som svartest ut. Så er da også filmen en uttalt hyllest til brannfolkene.
Filmskaperne har gjort en formidabel jobb med å gjenskape brannen, både ved hjelp av modeller, avansert pyroteknikk og arkivmateriale. Her er noen formidable scener, som når smeltet bly fosser ut av kirkeveggens vannspyere. Det gir en film som er intens nok i seg selv, og slett ikke trenger Simon Franglens generiske, søtladne og påtrengende musikk. Annaud og Bidegain unnslår seg heller ikke for noen litt i overkant forutsigbare klisjeer. Som den lille jenten som er med sin mor på påskemesse, ber om en mynt for å kjøpe et lys for jomfru Maria, og springer inn i kirken igjen etter at de er evakuert. Seansen virker påklistret og smått sentimental, men peker samtidig på det religiøse aspektet som også ligger i filmen. Ikke så rart, Notre Dame er ikke bare en av Europas mest berømte turistattraksjoner, katedralen har ikke minst vært viktig for troende gjennom mer enn 800 år. det religiøse aspektet reflekteres både i historien om den lille jenten, og i kampen for å redde både kirkens kunst og dens relikvier. Og i de mange tusen som samlet seg for å synge hymner og brenne lys mens slukningsarbeidet pågikk.
Sørensens filmservice 