Forbanna drittfilm

Ticket to Paradise Regi: Ol Parker, USA. Romantisk komedie, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 16. september

Du vet sånne glatte, glamorøse filmer der hovedpersonene er vakre, vellykkede og så rike at de ikke et øyeblikk behøver å reflektere over sin privilegerte posisjon, langt mindre inflasjon, stigende huslån, mulig arbeidsløshet eller faren for å dratte et par trinn ned på klassestigen? Jeg hater dem. Og dette er en sånn film.

Jeg ante tegningen da jeg leste synopsis. Men jeg leste også George Clooney, og tenkte at det er tross alt september, det pissregner, Clooney drar til Bali, så helt ille kan det da ikke bli? Det kunne det. Jeg skulle blitt i sengen, sovet tre timer til.

Georgia (Julia Roberts) er kjæreste med den superkjekke franske piloten Paul (Lucas Bravo)
Alle foto: Universal Studios

Clooneys David har vært skilt fra Georgia (Julia Roberts) i 25 år eller noe sånt, men fremdeles greier ikke de to godt voksne, veletablerte menneskene fra det kapital- og kultursterke borgerskapet å snakke med hverandre uten å komme med syrlige stikk, krangle og kive eller minne hverandre på hvor bedriten den andre er.

Men de har altså en datter, Lily, nyslått jurist og på tur til Bali med venninnen Wren. Der treffer Lily Gede (Maxime Bouttier) en balinesisk, smellvakker sjøgressfarmer, og vips, så er bryllup varslet og foreldrene på vei for å forhindre at så skjer. Jeg får aldri tak på om deres motstand mot ekteskapet skyldes at Lily og Gede faktisk ikke har kjent hverandre så veldig lenge, om det ligger reelle eller innbilte klasseskiller og fordommer til grunn (Gedes familie er ganske vellykkede forretningsfolk), eller om årsaken ligger i det mest uttalte: at de ikke vil at datteren skal gjøre samme tabben som de selv mener de gjorde da de giftet seg med hverandre. Det eneste som er ganske klart, er at de begge er innstilt på å samarbeide, for en gangs skyld, om å sabotere bryllupet.

Maxime Bouttier spiller den balinesiske sjøgressfarmeren Gede.

Filmen illuderer altså å foregå på Bali, men er spilt inn i Australia. Hvor mye de respektive turistbyråene har spyttet inn inn i filmen aner jeg ikke, men valuta for pengene får de. Solnedganger, smellvakre strender, eksotiske templer, eksotiske tradisjoner, en liten slange i paradis – den viser seg å være relativt ufarlig, delfiner, en fargeprakt utav en annen verden, luksushotell og ideligen smilende, vennlige mennesker smøres ut over lerretet mens David og Georgia oppfører seg som idioter. Og mens vi visstnok forventes å synes toskeskapen deres er gøy. Den er ikke det.

Kaitlyn Dever har minimalt å spille på i rollen som Lily.

Knapt kan jeg huske sist jeg kjedet meg noe så inni regnskogen på kino. Alt er fullstendig forutsigbart, fra Clooneys oppsperrede øyne via Roberts mimikk til handling og replikker. Det står bare en manusforfatter oppført, men jeg får følelsen av at det er ca 12 stykker involvert, at de sitter rundt et bord med manusutkast foran seg og så sier den ene hvis han sier det der, så får vi inn litt satire rundt moderne kunst, og alle ler innforstått før neste sier hvis han sier det der, får vi inn litt om å ta vare på havet, og om det enkle, gode livet, alt i en replikk, og alle nikker imponert, og så sier den tredje hvis balinesiske svigermoren sier det og oversetter-datteren sier det, får vi inn en vits som nikker til Lost in Translation, og det går et wow gjennom forsamlingen.

Pappa David og mamma Georgia gjør gode mine til slett spill. Egentlig ankommer de Bali for å lage kvalm for datteren.

Trass nyforelskelse og klarerte omgivelser ville de fleste av oss blitt en skygge av oss selv omgitt av så bedritne foreldre som Georgia og David. Så jeg har en viss forståelse for at Kaitlyn Dever fremstår som en stiv og blek skygge av seg selv i rollen som Lily. Litt mer futt er det i Billie Lourds Wren, selv om hun er klippet ut av klisjeboken over frustrerte venninner. Den eneste scenen jeg kjente rykket bittelitt i engasjementet, er den der Georgia og David har en college-nostalgisk drikkekonkurranse med Lily og Gede, for så å kaste seg ut i heftig dans. Men det er mer et resultat av kjedsomhetens desperasjon etter noe mer energi enn den evige kranglingen byr på, og overhodet ikke nok.

Se heller HBO-serien The White Lotus, som nylig innkasserte 10 fortjente Emmy-priser. Ikke bare er den genuint morsom, den kaster også et infamt flomlys over klasseblindheten og privilegiene overklassen tar som en selvfølge, og som Ticket to Paradise er totalt blottet for refleksjoner rundt.