En helt skrekkelig danske

Speak No Evil Regi: Christian Tafdrup, Danmark, skrekk, 15 år. Norsk kinopremiere 19. september

Noen ytterst få filmer spidder deg med skrekk allerede i åpningssekvensen. Jonathan Demmes Nattsvermeren var slik, Clarice Starling/Jodie Fosters løpetur gjennom skogen, der pust og tåke gikk rett i ryggraden og huskes 30 år og en million filmer senere. Speak no Evil er også sånn.

Den åpner med en av skrekkfilmens mest velkjente troper – bilturen i mørket, på en øde vei. Har man sett sine grøssere værer man fare allerede her. Men oppå der legger komponist Sune Kølster et lydbilde som stikker skrekk inn i hver pore. Heldigvis varer ikke åpningen så lenge, du får pusten tilbake når scenen brått skifter til solfylte, smellvakre Toscana. Og bra er det, for du skal få bruk for den pusten du har.

Toscana, altså. Den dannede middelklassens våte drøm. Her ferierer ekteparet Bjørn og Louise med sin lille datter Agnes. Alt er gjenkjennbart. Småfrustrasjonene rundt hvilken restaurant man skal spise på. Den lette irritasjonen over enkelte andre gjester. Vinen. Maten, de pittoreske gatene. Så skjer det som av og til inntreffer. Man kommer i snakk med et annet par, gjerne med barn i samme alder som sitt eget. Umiddelbar kontakt og god stemning oppstår.

Patrick, Karin, Agnes, Louise og Bjørn idet den forsøksvis gode stemningen begynner å krakellere.
Alle foto: Another Worl Entertainment

Paret i dette tilfellet heter Karin og Patrick, sønnen Abel. De er nederlandske, sønnen er sjenert, men får god kontakt med Agnes. Bjørn trekkes mot Patricks maskuline selvsikkerhet. Nederlenderne bor landlig, sier som man gjerne gjør over et godt måltid mat og etter noen glass vin: Kom og besøk oss da! Og så, utpå høstparten, hjemme i Danmark, dukker invitasjonen opp i postkassen hos Louise og Bjørn. De stusser litt, men når muligheten for en helgetur til Nederland diskuteres på en vennemiddag, faller den helt selvsagte replikken: Hva er det verste som kan skje?

Noe av det geniale med brødrene Christian og Mads Tafdrups manus er akkurat dette: At alt til å begynne med er så gjenkjennelig. Det meste som sies, kunne du i samme situasjon sagt selv. Så, ved ankomst til Karin og Patricks landlige enebolig strammes skrustikken ørlite. Ikke slik at det er ekkelt, bare bittelitt ubehagelig og … rart. Som at Patrick insisterer på at Louise skal smake på den aller beste biten av villsvinet han har grillet. Enda han godt vet at hun er vegetarianer. Eller måten han snakker til Abel på. Den underlige sengen de har rigget til for Agnes på Abels rom.

Louise dusjer. Patrick snoker.

Samtidig er verken Bjørn eller Louise nødvendigvis supersympatiske. Bjørn (Morten Burian) virker ofte ukomfortabel i rollen som ektemann og jovial danske, men evner ikke å tre ut av forventningenes grep. Louise (Sidsel Siem Koch) virker ganske selvtilfreds, litt firkantet og korrekt, og noe dømmende og lite fleksibel. Patrick (Fedja van Huêt) har på sin side glimt av varme og imøtekommende sympati. Det gjelder også Karin (Karina Smulders).

For å si det sånn: Skal du se Speak No Evil, bør du ha ganske gode nerver. Ikke forvent tradisjonelle bø!-situasjoner og sjokkscener. Her kommer mageknipet og skrekken snikende etter hvert som den forsøksvis gode stemningen blir dårligere og dårligere, og danskenes ønske om hygge blir mer og mer uhyggelig i takt med Karin og særlig Patricks stadig mer underlige oppførsel. Det skjer på en måte som både er nesten uangripelig og samtidig ekstremt inngripende, og gjør det vanskelig for Bjørn og Louise å si ifra på forsøksvis høflig vis. Og verre skal det bli.

Patrick og Bjørn slipper det maskuline primalskriket løs.

Tafdrup skal ha hatt som mål å lage Danmarks mest ubehagelige film. Og det greier han til overmål. Så er spørsmålet: Vil han noe mer med filmen enn bare å skape ubehag, uhygge og skrekk? «Speak No Evil» er blitt sammenliknet med så vel Michael Hanekes Funny Games som Ari Asters filmer. Tafdrups film mangler Hanekes bitende kritikk av vold for underholdningens skyld, traumet og tragedien som hviler under Hereditary, og Midsommars humor og kultkritikk. Speak No Evil kan muligens ses som en film om frykten for andre, for fremmede, enten slik den ble skapt – eller forsøkt skapt, som forebygging – under pandemien, eller generelt. Den kan også ses som et rått bilde på en menneskeforakt som gjør det mulig for en gruppe mennesker å grovt utnytte og undertrykke en annen gruppe. Et spor ligger trolig her: Når Bjørn spør Patrick hvorfor de gjør dette mot dem, svarer Patrick: Fordi dere tillater det.

Sannheten begynner å gå opp for Bjørn.

Uansett om man ser filmen som et skrekkinngytende eksempel på ondskap, som en samfunnskritisk allegori eller utelukkende som en film som vil sitt publikum vondt, er det ikke til å komme forbi at den er uhyggelig vellaget. Både fordi den snurrer seeren rundt lillefingeren, og fordi den er særdeles velspilt og fantastisk fotografert. Den meritterte fotografen Erik Molberg Hansen veksler mellom å panorere scener og landskap og å skape klaustrofobiske interiørscener. Filmen drar deg mot en slutt du vet at kommer, du har både sjangeren og flere frempek å forholde deg til. Men når den kommer, er du likevel ikke forberedt på det som skjer.