Glatt og grunn såpeopera

Where the Crawdads Sing Regi: Olivia Newman, romantisk drama, USA, 2 timer 5 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 19. august

Boken er visstnok en suksess. Jeg har ikke lest den, og skal definitivt ikke lese den etter å ha sett filmen. Noe er visselig feil når jeg heller enn å engasjere meg i en jente-/kvinneskikkelse som burde være særdeles interessant, sitter og lurer på hvordan hun greier å holde de romantiske blondekjolene så kritthvite og blusene så nystrøkne der ute i det enkle, strømløse huset i marsklandet i Nord-Carolina. Nuvel. Hun har sikkert sine metoder for klesvask, og vi behøver jo ikke å bevitne dem. Filmen er lang nok som den er.

Kvinnen er Kya Clark, som på alle måter lever i total utenforskap, uglesett og mobbet. Da den jevnaldrende Chase blir funnet død under mystiske omstendigheter ikke langt fra huset hennes, kastet mistanken straks mot henne. Hun fengsles. Den pensjonerte advokaten Tom Milton melder seg frivillig som hennes forsvarer.

Herfra hopper filmen frem og tilbake i tid, fra dødsfallet i 1969 via Kyas tragiske oppvekst og årsaken til at hun lever alene og isolert, til forelskelse og forhold og et seigt og uengasjerende rettssalsdrama som følger alle punkter i boken for rettssalsdramaer. Bortsett fra det som tar for seg spenningsoppbygging.

Kjømannen Jumpin’ (Sterling Macer Jr.) og konen Mabel (Michael Hyatt).
Alle foto: SF Studios

Ett eller annet sted i historien ligger en fortelling om fattigdom, klasseskiller, om kvinnelig evne til oppdrift, og også om rasisme, som filmen (og kanskje også boken) synes tilnærmet uinteressert i å undersøke. Filmens eneste afro-amerikanere, den eiegode kjøpmannen Jumpin’ (Sterling Macer Jr.) og hans like eiegode kone Mabel (Michael Hyatt) er de eneste som virkelig bryr seg om Kya og stiller opp for henne. Men de plasseres i en boble der inne i butikken sin. For alvorlig talt: Her har vi altså et småbysamfunn i Sørstatene, med sin lange rasistiske historie, som på 1960-tallet tilnærmet kollektivt kaller en smellvakker hvit kvinne som Kya for «the missing link», «ape» og «sumprotte». Og så skal filmen ha meg til å tro at ingen ytrer et vondt ord i retning Jumpin’ og Mabel?

Kye og den nå voksne barndomsvennen Tate (Taylor John Smith) møtes igjen og søt musikk oppstår.

Det stopper ikke der. På en måte som minner meg om historiene jeg som prepubertal leste i bladet «Romantikk» (på 60-tallet), føres Kye inn i to kjærlighetsforhold. Først til kjekke, blonde barndomsvennen Tate, fra enkle kår og eiegod som få han også der han sverger Kye sin kjærlighet, lærer henne å lese og skrive, og oppmuntrer talentet hennes for å tegne marsklandets flora og fauna. Deretter til den mørke, sleske sossegutten Chase; han som dukker opp som død i begynnelsen av filmen.

Sleske Chase spilles av Harris Dickinson.

Det mest plagsomme er likevel ikke at Kye forelsker seg i to oppskriftsmessige motpoler. Det mest plagsomme er at hun fremstilles som en dupp, drivende rundt på en vannflate og bare dratt med når den ene og så den andre får henne på kroken. Vi snakker tross alt om en kvinne som har klart seg aldeles alene og ganske isolert siden hun var 10-11 år. Hva krever ikke det av styrke og mot? At hun er sky og sjenert er plausibelt nok. Men filmskaperne greier aldri å gjøre henne psykologisk sammensatt på en måte som fremstår troverdig og hel.

Daisy Edgar-Jones bidrar heller ikke til å gi Kye dybde. Dessverre. Hun var nydelig som Marianne i den fine TV-serien «Normal People» (2020). Hun er god til å spille storøyd og sky. Men hun greier ikke å fylle på med det som må være Kyes styrker, og virker mest av alt ukomfortabel i rollen. Hun er ikke alene om det. Ellers solide David Strathairn i rollen som advokat Milton prøver å levere sine banale replikker om likeverd og respekt med noe som likner troverdighet, men det er som om han likevel ikke tror verken på det Milton sier eller figuren.

Med relativt meritterte Polly Morgan bak kamera, er filmen innimellom ganske vakker i sin skildring av marsklandets topografi, fugle- og insektliv. Samtidig er det noe glatt og motstandsløst også i det cinematografiske. Dette er i bunn og grunn en historie om vold, ensomhet, skitt og lort i både konkret og overført betydning, presentert i en såpeaktig innpakning som mest av alt minner om de glansede filmene som i sin tid gikk på kanalen Hallmark, for de som husker den.