En sjarmbombe av en film

Filmtyven Regi: Pan Nalin, India, drama, aldersgrense 9 år. Norsk kinopremiere 27. mai

Med dette har India fått sitt egen Cinema Paradiso. Sicilianske Toto har fått en nydelig halvbror i Samay, Alfredo en strålende kollega i Fazal. Begge filmene er en jublende hyllest til filmens magi, og til kinomaskinister. Der Tornatores film fra 1988 også kan ses som en hyllest til hans barndoms Sicilia, bejubler Nalins film Indias fargeprakt og kokekunst. Det gjør Filmtyven til en gedigen sjarmbombe, en eksplosjon av farger og dufter, og en kjærlighetserklæring til celloluid og 35 mm film.

Sannelig byr den også på en fin liten referanse til en av verdens første filmer, brødrene Lumières Et togs ankomst på La Ciotat stasjon. Referansen er dessuten nydelig integrert i handlingen. Samay bor i den lille stasjonslandsbyen Chalala, der faren (Dipen Raval) livnærer seg som teselger på stasjonen, godt hjulpet av sønnen. Samay – som sikkert ikke tilfeldig har en viss likhet med Jungelbokens Mowgli – er ellers en særdeles frittgående guttunge som aldeles ikke lever opp til sin troende fars forventninger. Faren har heller ikke noe til overs for kino. Eneste unntaket er den dagen han tar Samay, konen og datteren med for å se en religiøs film han som braminer kan godkjenne. Fra det øyeblikket er Samay filmfrelst.

Og for her å skyte inn en liten personlig referanse: Tvers gjennom avstanden i tid og sted mellom den lille sørlandsbyen jeg vokste opp i på 1960-tallet og Samays nåtidige Chalala dukker en sterk identifikasjon. Samay lyver og stjeler for å kunne gå på kino. Jeg gjorde det samme. Salige er vi som har gjort oss til små kjeltringer i filmkjærlighetens navn.

Etter hvert knytter Samay et spesielt bånd til kinomaskinisten Fazal (Bhavesh Shrimali). En avtale dem imellom gjør det mulig for Samay å sitte i maskinrommet og se film (og lære klippeteknikk og maskindrift). Samtidig får vi publikummere mulighet til å se Samays nydelige mor (Richa Meena) lage mat i flere nesten meditative sekvenser. Det er så tennene løper i vann og øynene renner over av synsinntrykk.

Samay (Bhavin Rabari) sammen med sin mor (Richa Meena) og lillesøster Leela (Tia Sebastian).
Alle foto: Another World Entertainment

Filmens tone er lys, optimistisk, men med et melankolsk blikk for hva som går tapt ved den moderne teknologiens inntog – både på filmfronten og for den lille stasjonslandsbyens del. Her synes Nalin å ha et dobbeltblikk. Samays lærer hevder at det bare finnes to klasser i dagens India: de som kan engelsk og de som ikke kan engelsk. Vi ser konsekvensen av det, men også konsekvensen av at Samay og faren tilhører en fattig underklasse. På den andre siden ser vi Samays mor til slutt gjøre et slags opprør mot måten ektemannen behandler sønnen – et opprør som åpner nye muligheter for Samay.

De siste månedene har vartet opp med en liten perlerad av nydelige barneportretter. Du har Mike Mills’ C’mon C’mon. Du har Panah Panahis Veien videre. Og nå har du også Bhavin Rabaris Samay. Tre filmer fra tre kontinenter og med høyst ulik handling, men med tre uforglemmelige guttunger i sentrale roller. Hva Filmtyven angår, kan den også ses som en eventyrlig hyllest til unger som bare reker rundt, og som ikke har mistet fantasiens nådegave. Den er grunnleggende for både historiefortelling og filmkunst – og for vår egen forestillingsevne i møtet med filmens magi. Så unn deg dette festfyrverkeriet av en film. Etterpå går du på byens beste indiske restaurant og skåler for filmhistorien og dens mangfold av uttrykk, sjangre og regissører.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s