Old Henry Regi: Potsy Ponciroli. Western. USA. 15 år. Norgespremiere 3. juni
Jeg har et ganske mjukt hjerte for western. Både fordi min far og jeg pleide å se gamle klassikere sammen på TV for mange herrens år siden og fordi sjangeren tiltaler meg. Uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Men filmatisk gjør de ofte storslagen bruk av landskap. Ofte står ondt mot godt i en klassisk konflikt, men like ofte er det snakk om ondt kontra enda ondere i en like klassisk konflikt. Jeg fascineres av synet av uflidde menn som lukter så vondt at du nesten kjenner det bort til kinosetet.
Måten westernfilmer kretser rundt mytebygging, samfunnsbygging og historiefortelling av så vel faktisk som kontrafaktisk karakter fascinerer, slik også måten sjangeren er brukt til ren historieforfalskning. Jevnfør den nevnte mytebyggingen. Sentrale motiver er også konflikten mellom natur og kultur, sivilisasjon og villmark; det lovløse samfunnet kontra et samfunn fundert på lover og regler; og i kjølvannet av dette – konflikten mellom lovverk og den enkeltes rett og frihet. En konflikt man uhyre forenklet sagt kan se sporene av i USA i dag, på den ene siden i synet på amerikansk våpenlovgivning, på den andre siden i den pågående kampen om Roe v Wade og abortrettigheter. Det er ikke bare et paradoks her – retten til å bære våpen mot retten til å bestemme over egen kropp – vi ser også en – igjen uhyre forenklet sagt – en reminisens av det patriarkalske mannssamfunnet mange westernfilmer skildrer, og det amerikanske samfunnet synes så være bygd på.
Alle foto: Another World Entertainment
Av samme grunn fascineres jeg av de revisjonistiske westernfilmene som begynte å komme på 1950/60-tallet, og som fikk sitt store gjennombrudd på 1970-tallet, med en film som Soldier Blue (Ralph Nelson, 1970), med Sergio Leones og Clint Eastwoods filmer og videre til en av mine favoritter: Robert Altmans McCabe and Mrs Miller (med Leonard Cohen på lydsporet). Interessant nok er to av de mest interessante av de siste årenes revisjonistiske westerns regissert av kvinner: Kelly Reichardts Meek’s Cutoff (2010) og Jane Campions The Power of the Dog (2021), som hun fikk Oscar for.
Så: til Old Henry. Den er aldeles ikke revisjonistisk. Den er klassisk, uten å verken utfordre eller tilføre den klassiske westernfilmen noe som helst. Men hey! Den har møkkete menn som stinker. Den utspiller seg i et overdådig vakkert landskap i Oklahoma. Den griper tak i en av amerikansk westernmytologis mest kjente myter, og har revolverdueller det ryker av. Den går rett på fra første scene, og er tidvis mer enn spennende nok. På sett og vis peker den også mot et sted. På en regntung dag er det mer enn godt nok for meg, selv om det ikke er en film jeg kommer til å bære med meg særlig lenge.
Eller jo: Tim Blake Nelson er relativt uforglemmelig i rollen som Henry McCarty, den aldrende bonden og enkemannen som lever på en avsidesliggende gård sammen med sin halvvoksne sønn Wyatt (Gavin Lewis). En dag kommer en oppsalet hest uten rytter luntende til gården. Henry drar ut for å lete etter eieren, og finner ham skadeskutt og halvdød i utmarken. Men, ikke minst, han finner også en taske stappfull av penger. Å for en herlig trope den er, denne tasken/bagen/sekken med penger og alt trøbbelet som følger med!
Men tilbake til Nelson. Jeg husker ham fra andre westerns, som Cohen-brødrenes vidunderlige The Ballad of Buster Scruggs (2018, Netflix), på sitt vis en ganske skakk revisjonistisk western, og for så vidt også fra Cohen-klassikeren O’ Brother, Where art Thou (2000). Han var nylig å se i Guillermo del Toros Nightmare Alley. Men jeg kan ikke huske å ha sett ham så møkkete, herjet, nådeløs og samtidig maskulint omsorgsfull som her.
Mot seg har han en håndfull ikke fullt så skitne, men minst like nådeløse menn. Curry (Scott Haze), mannen han redder, men ikke aner hvem er. Eller om han vil overleve skuddskadene. Brekkekle, livsfarlige Ketchum (Stephen Dorff), som jakter på Curry. Ketchums medhjelpere. Og så er det Wyatt, som både lengter bort, er i opposisjon til faren og jobber med å vokse opp til å bli mann.
Filmen ryker så det fyker på Bechdel-testen (om kvinnerepresentasjon på film.) Her er bare en kvinne ved navns nevnelse, men hun er død og begravet. Jeg greier faktisk ikke å henge meg opp i det. I stedet gleder jeg meg stort over detaljer, som interiøret i Henrys gamle gård, og at det er et husorgel der.
Isolert kan filmen gjerne ses som en relativt god, men brutal historie. I det ligger også at den kan leses som et bilde på et voldelig samfunns undergang, eller ønsket om dets undergang. Sluttscenen peker i den retning. Det er en håpefull optimisme der, som samtidig fylles med sorg, eller melankoli, når man vet hvordan Amerika utviklet seg.
Sørensens filmservice 