Mothering Sunday Regi: Eva Husson. Drama. Storbritannia. 1 time 44 minutter. Norsk kinopremiere 20. mai
Med sin poetiske langsomhet er dette en film romantikerne blant oss godt kan komme til å elske, men som det ikke er vanskelig å finne svakheter ved. Jeg har ikke lest Graham Swifts roman Morsdag, som filmen bygger på. Det litterære skinner gjennom i filmen, og det er noen løse referanser til Virginia Woolfs forfatterskap her. De blir stående mer som postulater og en slags intellektuell hvitvasking av en historie som balanserer hårfint mellom å være et interessant portrett av en tid og av en kvinne, og en heller banal og lett sentimental fortelling om forbudt kjærlighet i et rigid klassesamfunn.
Deler av handling utspiller seg i 1924, i et overklassemiljø i Sør-England og i en tid preget av sorg over tapet av sønner som falt under første verdenskrig. Jane Fairchild er en ung kvinne oppvokst på barnehjem, nå hushjelp hos det velstående ekteparet Niven; også de tynget av tap og sorg. Mens de kjører av gårde for å feire forlovelsen mellom Emma Hobday og Paul Sheringham, eneste overlevende sønn av nære venner, sykler Jane til Sheringhamfamiliens residens for å tilbringe en siste elskovsstund med nettopp Paul, som hun har hatt et langvarig forhold til. Kjærligheten mellom dem er umulig. Begge vet at dette er siste gang de kan være sammen.
Alle foto: Ymer Media
Filmen hopper frem og tilbake i tid, både til årene før hendelsen i 1924, og et drøyt tiår senere, da Jane er i ferd med å etablere seg som forfatter og også møter en ny mann, Donald (Sope Dirisu), samt et par sprang til nyere tid, muligens i slutten av 1970-tallet, der vi møter den aldrende Jane. Det betyr også et kort, men gledelig gjensyn med britisk films grand old lady, den nå 86 år gamle Glenda Jackson.
Selv gikk jeg og så filmen på grunn av Olivia Colman, som evner å gjøre de mest middelmådige filmer verdt å se. Hun spiller Clarrie Niven, Janes husfrue. Som sådan har hun ingen sentral rolle, men hun fyller rollen med et hav av sorg. En sorg det ikke er plass til i et miljø der fasade og tradisjoner skal holdes ved like, og ingen masker skal falle. Noe som avsløres hjerteskjærende nådeløst når Clarrie, som er den som bærer sorgen utenpå, ikke greier å holde tilbake.
Også Colin Firth gjør en fin tolkning av ektemannen Godfrey Niven. Med årene har Firth fått en kledelig pondus som passer som hånd i hanske til roller som dette. Innenfor rammen av herskap og tjenere er Godfrey en god mann. Innenfor rammen av miljøet og klassen han tilhører, er han en mann som jobber hardt for å gjøre gode miner til slett spill. Man aner også at han vet om Janes forhold til Paul. Og at han aldri kommer til å røpe dette.
Josh O’Connor ble for alvor kjent da han spilte Prins Charles i The Crown, med nettopp Colman i rollen som Dronning Elizabeth. Før det gjorde han sterkt inntrykk i sterke God’s Own Country (Frances Lee, 2017) og Autumn de Wildes morsomme Emma (2020). Her gir han oss en Paul så stillferdig varm og sympatisk at Janes kjærlighet blir mer enn forståelig.
Sex på film er vanskelig, og sex-scenene mellom Jane og Paul er slik sex-scener på film ofte er. Altså ikke helt overbevisende. Da er etter-sex-scenene langt mer interessante. Ikke fordi de to byr på mye ledig, naturlig nakenhet, men fordi intimiteten mellom dem er så mye mer troverdig.
Og så er det Odessa Young i rollen som Jane. For øyeblikket ser jeg henne i HBO-serien The Staircase, også den med Colin Firth i en kledelig rolle, og med en annen favoritt: Toni Collette. Det var jeg faktisk ikke klar over før jeg så henne på rollelisten på imdb. Men jeg elsker skuespillere som smelter inn i rollen på en så kameleonaktig måte. Hun spilte også Hedvig i australske Simon Stones filmatisering av Ibsens Villanden (2015). Da var hun tenåring. Nå, i en alder av 24, kommer hun ut som en moden skuespiller med potensial til både å spille den ganske unge Jane og Jane et sted i 30-årene. Hun formelig skinner på lerretet.
Historien som sådan fenger meg ikke særlig. For meg reddes filmen av Jamie Ramsays foto, som bidrar til å trekke filmen i poetisk retning. Det skader selvsagt heller ikke at historien utspiller seg i smellvakre Sør-England, eller at det sykles mye på nydelige sykler og på smale veier jeg etter all sannsynlighet har syklet på selv; eller veier som var kliss like, i det minste.
Sørensens filmservice 