Ungdommens kåtskap

En fortelling om kjærlighet og begjær Manus og regi: Leyla Bouzid, Frankrike, drama/romantikk, 1 time 42 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 12. november

Erotikk har en lang historie innen arabisk litteratur. Særlig i poesien, som både kan være frivol og metaforrik. En klassiker er Den duftende hagen, som tuniseren Sheikh Nefzawi skrev på 1400-tallet. Så har den også, sammen med andre verk, fått sin plass i denne filmen, der litteratur og handling langt på vei følger parallelle linjer. Særlig der hvor hovedpersonen Ahmed teoretiserer rundt spørsmålet om den elskede vil miste sin kraft som muse, kjærlighetsobjekt og gjenstand for (poetisk) lengsel dersom kjærlighetsakten fullbyrdes.

Ahmed er 18 og nylig innskrevet på Sorbonne for å studere nettopp arabisk litteratur. Her møter han Farah, en tunisisk medstudent. Hun forelsker seg i ham, og det er gjensidig. Klassisk gutt-møter-jente der, altså. Men med noen komplikasjoner, selvsagt. For der hun er åpen og frigjort, er han langt mer preget av sin bakgrunn og de kulturelle kodene i det arabiske miljøet. Han er også en ganske keitet og lukket ung mann. Han vegrer seg for å ha sex, og for å kysse i offentligheten. Han bærer med seg mer enn en smule «hva vil folk si», både hva angår ham selv og den opposisjonelle og selvstendige søsteren Dalila (Mahia Zrouki).

Arabisk litteratur – særlig den erotiske – står sentralt i denne filmen. Her er Ahmed (Sami Outalbali) og Farah (Zbeida Belhajamor) på jakt etter pensumbøker og skatter.
Alle foto: AS Fidalgo

Selv om Ahmed verken er spesielt karismatisk eller sjarmerende, er han en interessant rollefigur. Han har algerisk bakgrunn, men kan ikke arabisk. Han er født og oppvokst i Paris, i en forstad, men kjenner byen så dårlig at han må google severdigheter når Farah ber ham ta henne med på omvisning. Foreldrene klassereiste nedover da de kom som flyktninger til Frankrike, faren er journalist, men arbeidsløs. Mor forsørger familien. Nå er Ahmed i ferd med å klassereise oppover, men finner seg ikke til rette i et småborgerlig og intellektuelt universitetsmiljø, der han føler at det ikke er plass for «sånne som ham». Han er dypt usikker på seg selv, men likevel på grensen til arrogant. Han føler tilknytning til sin arabiske og muslimske bakgrunn, og vegrer seg ikke for å inngå i den sosiale kontrollen som utøves overfor jenter især, men prøver samtidig – på vaklende vis – å løsrive fra den. Selv om filmen ikke borer dypt i denne tematikken, former Ahmed et ganske presist bilde av situasjonen barn av innvandrere kan stå i, identitetsmessig og sosialt.

Her griper konflikten helt konkret inn i kjærlighetslivet hans også. Farah frustreres mer og mer av hans fysiske og erotiske tilbakeholdenhet. Han synes påvirket av et slags renhetsideal som muligens henter næring fra den erotisk/romantiske litteraturen han leser, selv om det ikke står på lysten – og lysten den samme litteraturen tenner i ham. Slik snur filmskaper Leyla Bouzid noen kjente strukturer på hodet. Ahmed er både subjekt – som i liten grad evner å handle selv – og objekt for en annens begjær. Han er også det fremste objektet for kameraets «begjær». Det vises allerede i åpningsscenen, der Ahmed står i dusjen, og det vises i måten kamera dveler ved Ahmeds kropp og ansikt.

En fortelling om kjærlighet og begjær er ingen stor film, men den fortelles med mye varme og med et fint blikk på de ulike miljøene Ahmed er en del av. Det gjør det til en film jeg gjerne skulle sett sammen med ungdommer på hans alder; jeg blir nysgjerrig på hvordan de ville sett filmen som helhet, og Ahmed spesielt.

RØPEALARM:

Samtidig får akkurat denne filmen meg til å reflektere mer enn ellers over hvordan heterofil sex ofte fremstilles på film. For å si det sånn: Sexen er helt sikkert tilfredsstillende for Ahmed. Det er også – igjen – kroppen, og til slutt ansiktet hans kamera dveler ved. Samtidig er det en type sex som indikerer – igjen – at penetrering alene er tilfredsstillende for henne. Likevel kan det anes en dobbelthet her. Det er legitimt å tenke at Farah er relativt tilfredsstilt i kraft av det fysiske møtet i seg selv, og kjærlighetsbekreftelsen, og å legge inn en antakelse om at de begge vil utvikle et videre seksuelt repertoar. Samtidig er det noe med måten kamera trekker seg bort fra Farah på, for å konsentrerer seg om Ahmed, som er litt – hva skal jeg si … foruroligende? fordi det nettopp er hans begjær som holdes i fokus. At filmen får meg til å grugge på sånt, er fint. Men jeg syns det er enda finere med filmer der penetreringen ikke er moses og profetene, i seg selv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s