En aldri så liten nedtur

The French Dispatch Regi: Wes Anderson, USA, 1 time 48 minutter, 9 år. Førpremiere på Bergen internasjonale filmfestival i kveld. Ordinær kinopremiere 22. oktober

Dette må være filmhistoriens største underforbruk av store stjerner. Trekk pusten og les rollegalleriet: Tilda Swinton. Frances MacDormand. Benicio del Toro. Edward Norton. Léa Seydoux. Adrian Brody. Thimotée Chalamet. Saoirse Ronan. Mathieu Almaric. Bill Murray. Owen Wilson. Jeffrey Wright. Elisabeth Moss. Christoph Waltz. Willem Dafoe. Liev Schreiber. Samt skjønne Lyna Khoudri fra Papicha. Det burde borge for filmfest. Men filmfest er det bare delvis blitt.

Altså: For alle som elsker Andersons snurrige tablåer og symmetriske bildekomposisjoner, den visuelle lekenheten og elegansen, vrimmelen av nesten usynlige, men viktige detaljer, er dette en fest. Visuelt kan filmen sette øynene dine på stilker. Jeg skulle bare ønske at jeg fikk mer tid til riktig å ta det inn. Men ofte rusher handlingen avgårde i et vanvittig tempo. Det samme gjør dialoger og særlig Anjelica Hustons fortellerstemme. Evner du ikke å stille hurtigleseevnen på max og samtidig er flink nok i engelsk til å simultant koble sammen teksting og tale, går ganske mye tapt i oversettelsen og farten. Ok. Jeg ser ikke bort fra at noe handler om en viss alderssvekkelse hos meg. Men det irriterer. For jeg gledet meg så vanvittig til denne filmen. Kanskje for mye. Ikke at jeg alltid har vært blodfan av Anderson, for det har jeg ikke. Men på listen min over filmer jeg virkelig, virkelig elsker, rager særlig Moonrise Kingdom og Isle of Dogs veldig høyt.

Hva annet kan man enn å elske en slik bildekomposisjon?
Alle foto: Twentieth Century Fox Film

The French Dispatch er navnet på et amerikansk magasin utgitt på 1960-tallet i den fiktive franske byen Ennui, og ledet av redaktør Arthur Howitzer (Bill Murray). Prolog og epilog er en (rask) gjennomgang av magasinets tilblivelse og nedleggelse, resten en filmatisk gjengivelse av en utvalgt artikkel fra hver seksjon i magasinet. Filmen karakteriseres som en hyllest til det amerikanske magasinet The New Yorker, og til journalister og journalistikk per se. Og det er den, utvilsomt. I dette ligger også en eklatant og vittig fremvisning av journalisters manglende nøytralitet og deres bidrag til mytologisering, være seg av kunstnere eller historiske hendelser – det siste i en ellevilt parodisk og estravagant fremvisning av studentopprøret i 1968 slik det artet seg i Ennui. Her spiller Thimotée Chalamet en fabelaktig rolle som den unge, karismatiske og ganske umodne studentlederen Zeffirelli, mens Frances MacDormand har rollen som journalisten Lucinda Krementz, som ikke unndrar seg muligheten for å involvere seg, verken seksuelt eller i Zefferellis politiske manifest.

Bill Murray som sjefredaktør Arthur Howitzer.

Noen av stjernene får så lite plass og spillerom at du knapt gjenkjenner dem før rollefiguren deres dør eller forsvinner ut av bildet. Heldigvis får Tilda Swinton utfolde seg som kunstkritikeren JKL Berensen, som (med Swintons teft for ørsmå detaljer i talemåter og mimikk; her et karakteristisk drag om munnen) forteller historien om kunstneren Moses Rosenthaler (Benicio Del Toro), som soner på lukket avdeling i fengsel og ved hjelp av galleristen Julian Cadazio (Adrian Brody) og Simone (Léa Seydoux) – fangevokter, muse og aktmodell i en og samme person – løftes opp i kunstverdenens øvre sjikt.

Kunstkritiker JKL Berensen (Tilda Swinton) foredrar om Moses Rosenthaler.

I den i støytene kanskje mest heseblesende historien gjør Jeffrey Wright en nydelig rolle som matskribenten Roebuck Wright, en mann som har åpenbare likhetstrekk med James Baldwin (en av mange filmen er tilegnet). I kraft av sin absolutte tekstlige hukommelse gjenforteller han historien om da han skulle intervjue Nescafier (Stephen Park), sjef for spesialpolitiet og også kokk, og blir vitne til kidnappingen av politifullmektigens sønn. Historien fortelles dels i tegneserieformat, dels i et TV-intervju (ledet av Liev Schrieber).

Moses Rosenthaler (Benicio Del Toro) og fangevokteren (og musen og aktmodellen) Simne (Léa Seydoux.

Så joda. Det er mye å glede seg over her. Visst humret og lo jeg, og lot meg imponere og gledes over innfall og utfall og det vell av ideer og inspirasjoner Wes Anderson øser fra. Dette er definitivt en film å se igjen, kanskje flere ganger, bare for å få med meg det som glapp unna øye og øre denne gangen. Men førsteinntrykket er at dette er masse form og relativt lite innhold. Så spørs det om førsteinntrykket av blir stående etter gjensyn. Uansett blir The French Dispatch ikke stående på min favorittliste over Andersons filmer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s