Biff spesial/førpremierer: Fem forskjellige filmer

Titane

The plot thickens. Biff tetter seg til. Her er fem filmer jeg allerede har sett. Noen gjorde større inntrykk enn andre.

Daniel Durant, Marleen Martlin og Troy Kotsur spiller bror, mor og far til hovedpersonen Ruby (Emilia Jones) i CODA.

CODA Regi: Sian Heder, USA.

Førpremiere på Biff fredag 22. og søndag 24. Ordinær kinopremiere 19. november.

Det er mye godt å si om CODA. Men før noen roper opp om hvor revolusjonerende den er, vil jeg bare minne om at den er en lett bearbeidet nyinnspilling av franske Familien Belier (2014). Det var en fin film, men i den store hopen lett forglemmelig. Faktisk gjenkjente jeg ikke historien da jeg så CODA, men ble påminnet sammenhengen etterpå. La meg her ile til med en påpekning om at for ikke-hørende er begge filmene uhyre viktige. De gir et forsøksvis godt innblikk i hvordan livet oppleves som døv. I så måte er faktisk den amerikanske nyinnspillingen enda bedre. Den klargjør i større grad hva det vil si for Ruby (Emilia Jones) å være eneste hørende i familien, både når det gjelder inneforskap, utenforskap, omsorg og rollen som oversetter. I et avgjørende øyeblikk skrur regissør Heder av lyden, slik at hørende kjenner på kroppen hvordan situasjonen oppleves for Rubys familie. Det er et fabelaktig godt og virkningsfullt grep.

Den amerikanske filmen flytter historien fra fransk bondeliv til en fiskerfamilie i Massachusetts. Rubys hverdag preges av at hun må være med familien ut for å fiske på natten/tidlig morgen, bl.a for å kunne kommunisere med kystvakten og fiskeoppkjøperne. Samtidig skal hun ivareta studiene, og forsøksvis pleie et sangtalent som er formidabelt, men som foreldrene ikke aner rekkevidden av.

CODA er en rørende, engasjerende film med et viktig oppdrag pakket inn i en lett, ofte vittig og veldig varm ramme, der familiekjærlighet og -solidaritet krasjer med ønsket om å ivareta seg selv og sine egne drømmer og behov. Joda, den er forutsigbar og en smule sentimental. Men det siste oppveies i stor grad av humoren, og av de ikke-hørende skuespillernes prestasjoner og vidd. Siden veldig mye av dialogen foregår på (amerikansk) tegnspråk, er det en film som gir innsikt, og som forhåpentligvis kan nå ut til et bredt publikum. CODA betyr for øvrig Child of Deaf Adults.

Ferenc Szabó i Natural Light.

Natural Light Regi: Dénes Nagy, Ungarn.

Førpremiere på Biff fredag 22, tirsdag 26. og onsdag 27. Ordinær kinopremiere 26. november.

Og nå til noe helt annet. Dette er en type film der man sier: Debutfilm? Seriøst? Er det mulig? Selv om jeg (i forbindelse med et juryoppdrag) måtte se den på en ikke overvettes diger TV-skjerm, satt jeg nærmest og svimlet over de fotografiske og visuelle kvalitetene og deres evne til å reflektere krigens beske, skitne realiteter. Slik sett inngår den i en sterk østeuropeisk tradisjon der så vel Andrej Tarkovskij som Elem Klimov kan nevnes.

Basert på en roman av Pál Závada, forteller Natural Light en gripende historie om en ungarsk bondes smertefulle erfaringer fra annen verdenskrig, da han som offiser i den nazi-allierte hæren deltar i en spesialtropp på tokt i Sovjet for å avsløre partisangrupper. At jeg ikke gir meg ende over, skyldes – paradoksalt nok – nettopp de nevnte referansene. Filmen er sterk, men har man sett sin andel filmer fra annen verdenskrig, har man også sett den samme historien og hendelsene. Det kjennes uhyrlig å skrive, for dette er historier som aldri, aldri må glemmes, og som må gjenfortelles igjen og igjen. Men i det ligger også en kunstnerisk utfordring. Jfr hvordan Dénes landsmann Lázslo Nemes reviderte og revolusjonerte holocaust-gjenfortellingen i oscarvinneren Sauls sønn (2015).

Når så er sagt: Det er mange grunner til å gå og se Natural Light. Visuelt risikerer du å bli slått i bakken. Historisk også, hvis du ikke allerede har sett de viktigste og beste krigsfilmene. De kan du lete opp etterpå.

Daniel Brühl både regisserer og spiller hovedrollen i Next Door.

Next Door Regi: Daniel Brühl, Tyskland.

Vises på Biff fredag 22., søndag 24. og tirsdag 26.

Hallo! Hvem fikk ikke et lite crush på Daniel Brühl da han i 2003 (!) slo igjennom internasjonalt med Good Bye Lenin! Siden har det vært en glede å følge ham, blant annet i en opptur som Rush (2013). Når han nå regidebuterer med Next Door, bretter jeg derfor velvillig opp ermene og setter meg til rette. Bare for å synke bittelitt sammen. Sujettet er flott. Brühl spiller Daniel, en figur som likner svært på en utgave av ham selv; en suksessrik skuespiller med pen kone, internasjonale oppdrag og en lekker leilighet sentralt i Berlin. Men han har også en nabo, viser det seg.

Uforvarende støter han på denne naboen, Bruno ( Peter Kurth), idet han på vei til et oppdrag i London tar en morgenkaffe på en kneipe i nabolaget. Naboen har ikke bare vært Daniels gjenboer i en årrekke, han kjenner Daniels liv ut og inn. Og – ikke minst – konen til Daniels gjøren og laden.

Det er et på alle måter tiltalende sujett. Gentrifisering møter privat overvåkning møter Berlin og østeuropas historie. Det legges opp til en svart komedie om så vel selvforståelse som selvhøytidelighet og hybris og snikende paranoia i et senkapitalistisk samfunn som kanskje ikke skiller seg så vesentlig fra det østtyskere levde under for 40 år siden. Det burde gitt filmen en litt heftigere dynamikk enn den har. Daniels forsøk på å rekke London-flyet drar ut, og med det blir også filmen stående litt i stampe, konsentrert rundt Brunos gradvise avsløringer og Daniels mentale hikke, for å si det sånn.

Som historiefortelling er dette uhyre interessant. Som film, ikke fullt så mye. Gang på gang tar jeg meg i å tenke at dette er filmet teater, litt inn og ut av dører, litt kaffekopp og ny kaffekopp, litt koffert ut på gaten og tilbake igjen. Det er synd, for i bunnen ligger en fascinerende samtidshistorie.

Agathe Rousselle som Alexis i Titane.

Titane. Regi: Julia Ducournau, Frankrike

Førpremiere på Biff fredag 22., søndag 24. og torsdag 28. Ordinær kinopremiere 5. november.

Holy Moses! Det er min første reaksjon. Den neste er reaksjonen til en 65 år gammel dame som har vært sprengravid, men likevel blir både smør og ryggverk ved synet av unge gravide. Altså en advarsel, skrevet med store bokstaver: IKKE SE DENNE FILMEN HVIS DU ER GRAVID! (fjørten utropstegn).

Da jeg var gravid i forrige årtusen, drømte jeg fryktelige drømmer om barnet i magen. Det ble glemt i kjellerboden i fjorten år, jeg oppdaget det tilfeldigvis da jeg skulle hente vin der nede, og da sto han som tenåring med begynnende skjeggvekst og så anklagende på meg fra sprinkelsengen. Faren drømte at barnet var en seigmann som ramlet ut av godteskålen og som han dessverre kom til å tråkke på.

Sånn. Da har vi tatt den. Så kan vi spoile at Alexis (Agathe Rousselle) blir gravid med en bil, etter heftig seksuell omgang med et renarama dollarglis, dog etter at hun etter en bilulykke har fått titan impantert i hjernen, det skal sies. Titan kan for alt jeg vet virke som et hormon, en hormonforsterker, eller rett og slett bare kokse hodet ditt. Alexis er nok litt, bittelitt kokset i hodet.

Spørsmålet er selvsagt om Alexis nedkommer med en baby, eller en bil. Det er relevant, men også underordnet fortellingen Julia Ducournau serverer på et fat av blikk og stål og aluminium, dryppende olje, feministisk fuck you, kjønnsoverskridelser og body horror, som jeg mer og mer forstår relevansen av. (Den neste body horror-filmen kan godt handle om aldring. Spør meg). (Og takk til Joachim Trier, som i Verden verste menneske nærmer seg, i Julias sopprussekvens. Digresjon slutt).

Jeg var veldig begeistret for Ducournauas Raw (2016). Begeistringen var ikke like umiddelbar hva angår Titane, trass i at den vant Gullpalmen i Cannes. Men jeg skal se igjen. Det er alltid så fint. At man kan se igjen. Og ikke nødvendigvis konkludere, bare oppleve og observere.

Jesmark Scicluna som Jesmark i Luzzu.

Luzzu Regi: Alex Camilleri, Malta.

Førpremiere på Biff 24., 25. og 26. Ordinær kinopremiere 8. april 2022.

Og nå: til et helt annet sted, en helt annen realisme. For når så du sist en film fra Malta? Jeg lette i mine egne tøler, og selv etter snart to titalls år med film og filmfestivaler, kan jeg ikke erindre noen malteser. Det alene gjør denne filmen verdt å se. I tillegg er den fascinerende, og god.

Mest av alt er den god fordi den med stor troverdighet går inn i et miljø som sjelden vises på film. Og den gjør det med en autentisitet som nærmer seg det dokumentariske. Den følger fiskeren Jesmark (Jesmark Scicluna) fra han som tradisjonell fisker prøver å overleve slik maltesiske fiskere har gjort det i generasjoner – til han innser at han av mange grunner må oppgi idealene til fordel for det som gir familien et økonomisk grunnlag. Om utgangsgspunktet er aldri så lugubert.

Filmen kombinerer kapitalismekritikk (les: kritikk av EUs favorisering av «effektive trålere») med søkelys på velferdsstat og maktesløshet, og er en politisk krass og samtidig lavmælt, nydelig film som du ikke må gå glipp av, enten du ser den nå eller til våren.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s