Naturen fascinerer mest i dette australske krimdramaet

The Dry Regi: Robert Connolly USA/Australia Drama/thriller 1 time 57 minutter 12 år. Norsk kinopremiere 27. august

Australia er et ufattelig fascinerende land å være i, og ufattelig fotogent. Det har en rekke regissører visst å trekke veksler på, inkludert Robert Connolly. Filmversjonen hans av Jane Harpers roman Tørken (som kom på norsk i 2017, ogjeg ikke har lest), plasserer seg til dels som en nåtidswestern; du har saloonen, det vil si baren på småbyhotellet, der slitne menn barker sammen og verbale konfrontasjoner finner sted. Du har småbyen Kiewarra, med en arkitektonisk stil som henter mange elementer fra 1800-tallets småbyer. Og du har det flate, tørre landskapet som strekker seg ut som en endeløs prærie.

Samtidig er dette på alle vis et moderne, nåtidig krimdrama der vår tids truende klimaendring ligger som som ramme rundt fortellingen. For Australias del handler det om ekstrem tørke og fare for skogbrann, og – i denne settingen – de mulige økonomiske konsekvensene dette har for særlig bøndene.

Sujettet i The Dry er relativt velbrukt og velkjent, og som krimdrama har det visse likheter med miniserien Mare of Easttown. Også her handler det om to forbrytelser, en i nåtid og en i fortid, som kanskje, kanskje ikke har sammenheng med hverandre. Også her handler det om en politietterforsker som er personlig involvert i hendelsene. Forskjellen er at Mare of Easttown hadde uvurderlig drahjelp fra Kate Winslets kantete, lukkede, psykologisk sammensatte og mentalt sårbare hovedperson og etterforsker, samt serieformatet mulighet til å grave dypt i materien. Slik sett er er det urettferdig å si at The Dry kommer til kort i sammenlikningen, for sammenlikningen er ganske urettferdig. Men også vurdert på fullstendig egne bein kommer The Dry ut som en middelmådighet. Mer om det senere.

Sliten småby westernstyle. Aaron (Eric Bana) er tilbake i bandomsbyen Kiewarra, som han forlot for 20 år siden.

20 år etter at han forlot Kiewarra under dramatiske omstendigheter, kommer Aaron Falk (Eric Bana) tilbake for å gå i begravelsen til barndomsvennen Luke. Omstendighetene er dypt tragiske. Luke skal angivelig ha drept konen Karen og deres mindreårige sønn, og deretter seg selv. En babydatter overlevde, og tas hånd om av besteforeldrene Barb og Gerry. De nages naturlig nok av uvisshet og tvil, og ber Aaron ta en titt på gårdsregnskapet for å se om det kan ligge økonomiske forklaringer til grunn for forbrytelsen.

I begravelsen møter Aaron også igjen sin gamle venninne Gretchen (Genevieve O’Reilly). I tenårene hang hun, Luke, Aaron og Ellie sammen som erteris. Så druknet Ellie i elven på mystisk vis og under omstendigheter som peker mot Luke og Aaron. Resultatet er at begge å lyver opp et alibi. Akkurat her er filmen psykologisk god og presis i måten den viser hvordan man som ung og ubefestet, ut fra omstendigheter og påvirkning, kan dras inn i noe man ikke ser konsekvensene av. Problemet i nåtid er at noen i småbyen vet at Aaron løy, og hater ham for det, og at mistanken fortsatt hviler på Luke, og derfor forsterker antakelsen om at han også drepte seg selv og familien.

Ungdomsvennene Aaron (Eric Bana) og Gretchen (Genevieve O’Reilly) møtes igjen som voksne og opplever en tiltrekning som muligens også var der da de var 20 år yngre.

Et interessant opplegg så langt. I god krimteknisk ånd avdekkes nye elementer gradvis, alt mens mistankens lys flyttes fra den ene til den andre til den tredje. Men i denne prosessen tyr historien også til noen litt lettvinte løsninger. Som figur utvikles ikke Aaron i særlig grad, i stedet knas han inn i rollen som først uglesett, deretter dagens helt. Peter Raeburs musikk er dundrende pompøs. Løsningen på det ene mysteriet oppleves lite troverdig og veldig overspilt. Løsningen på det andre vil mange skjønne veldig, veldig tidlig i filmen.

Eric Bana gjør jobben sin, verken mer eller mindre. Den som virkelig står ut, er unge BeBe Bettencourt i rollen som Ellie. Hun medvirker ikke i så fryktelig mange scener, kun i flasbacks når Aaron erindrer hva som skjedde. Men hun har en formidabel tilstedeværelse.

Dermed sitter jeg for min del igjen med en film «for oss som elsker Australia». Uten å overdrive gjør Connolly og sjefsfotograf Stefan Duscio fint bruk av det særegne landskapet i delstaten Victoria, særlig i kontrastene mellom frodigheten for 20 år siden – i samspill med den frodige og til dels uskyldige livligheten til de fire ungdommene – og det tørre elveleiet og ditto markene på nåtidsplan. Det bidrar til en forstyrrende stemning som filmen profitterer på. Dessverre profitterer den ikke nok på det til å gi The Dry tilstrekkelig kraft, filmatisk eller som historiefortelling.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s