Sjabby film i lekker innpakning

Reminiscence Manus og regi: Lisa Joy, USA, sci-fi/thriller/romantikk, 1 time 56 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 20. august

Jeg er ikke klodens største Hugh Jackman-fan, akkurat. Han er kul i rollen som Wolverine, men som den kongen av manglende mimikk han også er, syns jeg ofte han kommer til kort i en del roller. Så forventningene var ikke akkurat på topp.

Men jeg er veldig fan av science fiction. Action? Ok. Romantikk? Ikke fullt så mye. Ergo var det science fiction-biten som trakk, i kombinasjon med nysgjerrigheten på hva en relativt ung kvinnelig manusforfatter og regissør kunne tilføre sjangeren. Særlig fordi hun er en av medskaperne til Westworld, hvor hun også er produsent.

Åpningssekvensen skrur forventningene opp minst fire hakk. Ledsaget av Game of Thrones-komponist Ramin Djawadis flotte originalmusikk panoreres kamera i fugleperspektiv over Miami post katastrofen. Havstigningen har lagt deler av byen under vann og forvandlet gater til kanaler. Det er vått, det er grått, det er skittent og glitrende på en og samme tid.

Filmens visuelle uttrykk og produksjonsdesign fungerer fantastisk, og gir forventninger som aldeles ikke innfris innholdsmessig.
Alle foto: SF Studios/Warner Bros.

Etter hvert skal vi få vite at demninger truer med å briste. At det har vært utkjempet en grusom krig. At korrupte eiendomsbaroner lever fett på andres ulykke, og andres ulykke finnes i hopetall. I kjølvannet av dette har Nick Bannister (Jackman) og Watt, assistenten hans (Thandiwe Newton), skapt seg et levebrød ved å drifte en maskin som via strøm, en vanntank og noen injiserte remedier gjenskaper folks minner som hologrammer. Maskinen ble utviklet under krigen, og de to bistår også politimyndighetene i vitneavhør, ved behov. Men mest av alt er det et slags humanistisk (og underbetalt) prosjekt som ivaretar enkeltes behov for å holde fast ved minnet om hva de har mistet. Av lykke, av kjærlighet, av trygghet.

Thandiwe Newton i rollen som Bannisters assistent. Trass kvinnelig manusforfatter og regissør, er hun ikke tilgodesett med et eget navn på rollelisten, så jeg aner ikke om navnet staves Watts eller Whatts eller Wahtts.

En kveld, etter stengetid, ankommer Mae (Rebecca Ferguson), en smellvakker kvinne som har mistet nøklene sine. Bannister faller for henne, umiddelbart og katastrofalt. For etter at de har innledet et forhold, forsvinner hun brått, uten forvarsel og uten et spor. Tross advarsler fra Watt, begynner den mer eller mindre besatte Bannister å lete etter henne, for å finne ut hva som har skjedd, etter hvert også for å finne ut av hvem hun egentlig var.

Enda et eksempel på filmens fabelakige produksjonsdesign.

Frem til et stykke uti her greier Joy å skape en ikke ueffen film noir-pastisj, med Mae som klassisk femme fatale. Riktig nok har jeg lenge irritert meg over dialoger og replikker som lugger, og et plot som gradvis roter seg til. Men ok, tenkte jeg på et tidspunkt, dette er muligens en sjangerlek der Joy har satt tungespissen i kinngropen og tuller i vei. Men nei. Herfra dras vi over i et laaangt midtparti med et syltynt og ganske hullete plott, masse action og mye overkoreografert slåssing med uforholdsmessig lite blod og blåmerker. Herregud som jeg hater overkoreografert slåssing med uforholdsmessig lite blåmerker og blod. Hjelpe og trøste så lei jeg er av helteskikkelser med mirakuløse kropper og reflekser som gjør at de overlever drukningsforsøk og slag i hodet og fjorten uppercuter og sytten kroppsspark som ville fått normale mennesker til å spytte og spy og virre rundt med hjernerystelser og ribbeinsbrudd.

Vel. På mobilen har jeg et bilde av en graffiti som i sin tid sto på en vegg i Nygårdsgaten. «I don’t want our film to be realistic. I want it to be beautiful». Og jeg kjøper den. Hadde Reminiscense vært vakker, kunne jeg tilgitt bortimot alt det andre. Men nå kommer det aller verste, det som fikk meg til å legge bort notatblokken og bare gi opp: Joy vil åpenbart at filmen skal være vakker. Etter at Bannister har fått urimelig mye urealistisk bank og begynner å ane konturene av hva som skjedde med Mae og hvorfor, dytter hun den inn i en romantisk sumpmark av klisjeer, og hvor godtkjøpsfilosofien ruller som kvekkende padder ut av munnene på folk. Og ja, dette hater jeg også: Å se gode skuespillere som Newton og Tandy måtte stå med enten blafrende øyevipper og sløret blikk eller et livsklokt ansiktsuttrykk som ser ut som om det er kittet på med plastilin, og lire av seg vissvass med enten slepen, sexy stemme, eller malmtung «nå skal jeg si deg noe fryktelig vist og viktig-røst».

Nick Bannister (Hugh Jackman) bruker sin egen maskin til å gjenkalle minnet om sin elskede Mae (Rebecca Ferguson), femme fatalen og nattklubbsangerinnen som forsvant så mystisk.

Dette var filmens problem også i starten, da jeg trodde Joy drev og tullet. Hadde hun faktisk tullet, kunne alt det cheesy vært litt gøy. Etter hvert som jeg forstår at hun faktisk mener dette på ramme alvor, at hun vil at denne filmen skal være vakker, romantisk og klok, kjenner jeg bare mismotet bre seg. Også fordi det er så mye ved filmens visuelle uttrykk jeg faktisk liker. Utformingen av filmens urbane univers kaster så mange perler for svin at man kan gråte. Mye er åpenbart gjort digitalt, men dette er en av få ganger jeg sitter og ser slike effekter uten å tenke at ja, ja; litt digitalt ser det jo ut. Her skapes et fullstendig troverdig univers av et delvis sunket Miami i overgangen til et slags forvokst, amerikansk Venezia. Det er skittenvakkert og røft, det er lekkert, det er film noir og befolkede ruiner, det er skiftende miljøer, og jeg tror på dem alle og skulle ønske alt var laget til en helt annen film.

En kommentar om “Sjabby film i lekker innpakning

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s