Stillferdig om parforhold og alzheimers

Supernova Manus og regi: Harry Macqueen Drama USA 1 time 33 minutter Tillatt for alle Norsk premiere 20. august

I en stadig voksende katalog over filmer om demens, skriver ikke Supernova seg inn blant de sterkeste. Sammenliknet med Florian Zellers The Father (med Olivia Colman og Anthony Hopkins) er den for lite original. Sammenliknet med Richard Glatzer/Wash Westmorelands Still Alice (med Julianne Moore) er den for grunn. Tematisk ligger den nærmere Sarah Polleys Away from Her, basert på en novelle av Alice Munro og med Julie Christi i den ene hovedrollen. I begge filmene handler det om hvordan alzheimers sykdom påvirker et langvarig ekteskap, og hvilke valg man tar i kjølvannet av dette.

Som ekteparet Sam og Tusker har Colin Firth og Stanley Tuccer en nydelig kjemi seg imellom. Så har da også de to skuespillerne være nære venner i årevis.

Voksne som vil ha en rolig, ettertenksom stund i kinosalen kan likevel ha glede av filmen. Dels på grunn av fint skuespill mellom Colin Firth og Stanley Tucci. Dels fordi store deler av filmen er spilt inn i britiske Lake District i Cumbria, et blendende vakkert landskap som minner mye om det skotske høylandet.

Den klassiske pianisten Sam (Firth) og forfatteren Tusker (Tucci) har vært gift i årevis. For to år siden ble Tusker diagnostisert med alzheimers. Nå er de på tur langs landeveien med bobil og hund, dels for å møte Sams søster og svoger (Pippa Haywood) og Peter MacQueen) og gamle venner, dels fordi Sam etter lang tid skal holde en konsert. Samværet og samtalene mellom Tusker og Sam bærer det umiskjennelige preget av langvarig kjærlighet: ømhet og omsorg, godmodig småkjekling og ditto erting, litt irritasjon. Men i dette tilfellet også en dypere bekymring. Hva kommer til å skje etter hvert som sykdommen fester et enda hardere grep?

Opprinnelig skulle Firth spille Tusker og Tucci ha rollen som Sam. Det var Tucci som foreslo at de skulle bytte roller.

I skildringen av dette står ikke overraskelsene akkurat i kø. Handlingen berører, slik kjærligheten mellom de to berører. Trass de smertefulle realitetene, er filmen fri for melodrama, og nydelig underspilt, full av ømhet og sorg. Den lar oss ane sykdommens konsekvenser, generelt og for Tuskers virke som forfatter spesielt. Men den dybdeborer ikke i dem, slik tilfellet er i Still Alice, som ser på hvilke konsekvenser tapet av språk får for lingvisten Alice. Slik sett gir ikke Supernova noe nytt perspektiv på alzheimers, som også særlig The Father gjorde. Den viser oss hvordan akkurat dette paret takler, eller ikke takler situasjonen. I dette vil jeg tro at gjenkjennelsen kan være stor, selv om ikke filmen overrasker som sådan.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s