The Courier Regi: Dominic Cooke, Storbritannia, drama, 1 time 52 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 18. juni
Noen ganger går jeg til en film med ganske lave forventninger, for så å bli gledelig overrasket. The Courier viste seg å være en sånn film. Ikke at den er fantastisk. Velviljen kan også skyldes Jessie Buckley i en birolle. Jeg får mer og mer sans for henne, så mer om henne siden. Det kan også skyldes at jeg er så gammel at jeg husker Cuba-krisen. Jeg var seks år gammel, og erindrer hvordan alle voksne gikk på tå hev, hvordan de snakket alvorlig rundt bordene, hvordan jeg kvapp hver gang jeg hørte flydur og stadig spurte om det ble krig nå, og hvordan de voksne svarte unnvikende ut i luften. Både for å skåne meg, men sikkert også for å skåne seg selv; et drøyt tiår etter at de selv hadde kjent krig på kroppen. Men alt dette til side: innenfor en nokså velkjent og nesten forslitt sjanger, turnerer The Courier tematikken på en tidvis elegant og engasjerende måte.
Dette er altså en spionfilm, basert på den sanne historien om Greville Wynne. De kødder ikke med navnene i Storbritannia. Som forretningsmann på 1950/60-tallet reiste han ofte til Øst-Europa. Da den kalde krigen dro seg til, ble han det perfekte sendebudet mellom den britiske etterretningen MI-6, CIA og den russiske spionen Oleg Penkovskij. Så kom Cuba-krisen. Forholdet mellom øst og vest gikk fra kaldt til iskaldt. Verden sto på randen av en ødeleggende atomkrig, og Wynne og Penkovskij sto overfor særdeles vanskelige valg.
Alle foto: Norsk filmdistribusjon
Filmskaperne har selvsagt tatt seg noen kunstneriske friheter, og vil du vite hva som er fakta og hva som er diktning, kan du ta en titt her. Noe av det jeg liker best med filmen, er hvordan den skildrer vennskapet og båndene som utvikler seg mellom Wynne og Penkovskij. Som relativt jevngamle, gift og med ett barn hver, er de nærmest en speiling av hverandre. Men man aner kjemien som oppstår allerede ved første samtale over et lunsjbord med champagne og kaviar. En av de mest gripende scenene mellom dem utspiller seg da Wynne er på sitt siste oppdrag i Moskva, for å hjelpe Penkovskij å hoppe av. De er Bolsjojteatret, de ser Svanesjøen. Tsjajkovskijs vidunderlige musikk fyller den vakre teatersalen. Wynne er helt oppslukt av musikken, av danserne, kanskje også av tanken på at Penkovskij skal forlate dette. Slik Penkovskij også må kjenne sterkt på denne avskjeden med fedrelandet, på det forestående livet, og all usikkerheten og farene som ligger foran ham. Han ser mot danserne, han ser på Wynne, og alle elementene – de florlette, elegante ballerinaene, den mektige musikken, de to mennenes ansikter – går opp i en høyere og dypt ladet enhet.
Wynne spilles av Benedict Cumberbatch, og det er et særdeles godt valg. Han ser jo ut som om han er fra en annen tid, og er dessuten en særdeles god skuespiller. Her tar han spillet nærmest ut i ekstremiteter, rent fysisk, på en måte som gjør vondt.
Rollen som hovedpersonens kone er ofte en utakknemlig jobb. Man har en birolle, man er en biperson, og gitt tiden handlingen foregår i, kan hustrurollen i dobbel forstand fremstå ganske trang. Her spilles den vanskelige rollen altså av Jessie Buckley, som filmskaperne heldigvis har gitt noe å spille på. Ikke overvettes mye, men nok til at personligheten hennes trer frem. I motsetning til Penkovskijs kone, som aldri får bli mer enn en familiær skygge i skildringen av livet hans. Jeg så Buckley første gang i TV-serien Krig og fred, med bl.a Lily James, Paul Dano og James Morton. Her spiller hun Maria Bolkonskaja. men jeg oppdaget henne for alvor i Tom Harpers Wild Rose (2018). Siden har hun vært å se som Lyudmilla Ignatenko i den fabelaktige TV-serien Chernobyl, og som gærne Oraetta Mayflower i 2020-sesongen av TV-serien Fargo. Stor spennvidde i rollene der, altså, og illustrerende for spennvidden i Buckleys skuespill. Denne gangen er det nedpå, tilbakeholdt, men markant, illustrerende for en kvinne som er blitt sviktet, har tilgitt, og som nå står i fare for å igjen miste troen på ektemannen, i en situasjon der særegne hendelser gjør det umilig for ham å fortelle sannheten.
Ikke alle rollefigurene får like mye liv. Penkovskijs kone, spilt av Maria Mironova, er nevnt. CIA-agenten Emily Donovan (Rachel Brosnahan) er like stiv og dukkete som 60-tallsfrisyren hun bærer.
The Courier kan ikke måle seg med kald krig-spionfilmer som Tomas Alfredsons Muldvarpen (2011) eller Steven Spielbergs Bridges of Spies (2015). Men med Wynne har sjangeren fått en ganske original hovedperson, og selv om filmen er full av gjenkjenneligheter, er den håndverksmessig såpass solid gjennomført at karakteren utvilsomt blir bestått.
Sørensens filmservice 