Underholdende grinefilm for voksne

På kanten av livet Regi: Alexandre de La Patellière og Matthieu Delaporte, dramakomedie, 1 time 57 minutter, 6 år. Norsk kinopremiere 18. juni

Franske komedier har en tendens til å bli i overkant masete for min smak. Med hederlige unntak, selvsagt, og dette er ett. Ikke at den er hylende morsom, men den har en medrivende sjarm, og – ikke minst – en lekende tilnærming til et vanskelig tema: Å skulle dø av kreft. Å tilføye at du dermed også blir sittende og grine på slutten, er derfor unødvendig. Men det blir du nok.

Arthur Dreyfus er medisinsk forsker, fraskilt og tenåringsfar. César Montesiho er … Ja, hva er han? En livsnytende villbasse, kan man vel si. Så de er ikke akkurat som to dråper vann, Arthur og han. Likevel har de vært nære kompiser siden de møttes på kostskole på 1970-tallet.

Via tilfeldigheter typiske for César, blir det funnet omfattende svulster på lungene hans. Kreft med spredning. Et halvt års tid igjen å leve. Problemet er bare at César tror det er Arthur som er syk. Men via omstendigheter typiske for Arthur, får han aldri fortalt den foreløpig svært vitale vennen at det er motsatt. På papiret høres situasjonen ytters konstruert ut, men alt er plausibelt gjort rede for i en opptakt som også fint gjør rede for de to ulike personlighetenes særegenheter.

César for sin del syns at Arthur hatt tatt litt for lite for seg av livet, og bestemmer seg for å bidra til at de siste månedene hans får litt mere futt. Det inkluderer en gjensidig «må gjøre»-liste som viser seg å ha noen ikke helt tilsiktede konsekvenser. Samt at César flytter inn til Arthur og gjør litt kål på hans velordnete tilværelse.

Noen stor film kan ikke På kanten av livet kalles, til det er den innimellom litt for forutsigbar og litt for vimsete, særlig i enkelte tidssprang og i «oppsummeringsscener» som bare løper av gårde uten dialog, og uten å tilføre filmen noe særlig. Men til fransk å være er den herlig upretensiøs, og – ikke minst – holdt stødig på beina av de franske veteranene Fabrice Luchini og Patrick Bruel. Førstnevnte har vært å se i en rekke filmen, men gjør etter min mening her sin fineste rolletolkning siden François Ozons I de beste hjem (2012). Luchini og Bruel kler hverandre ytterst godt, med alle sine ulikheter, og kjemien mellom dem er av en slik art at jeg virkelig tror på deres dype vennskap og kjærlighet til hverandre. På hver sin måte er de også vittige. Bruels César med sin heller umodne og bekymringsløse, men gutteaktige sjarm, men særlig Arthur, med sin blanding av tørrpinn med uskyldig oppsyn, og sitt oppheng i språk og språklig korrekthet, samtidig som han stammer lett og aldri finner ordene han trenger når de trengs.

Fine små biroller spilles også av Pascale Arbillot som Arthurs eks-kone (Virgine), Marie Narbonne som tenåringsdatteren Julie, og Zineb Triki, som spiller kretfteraputen Randa, og huskes særlig fra rollen som Nadia El Mansour i den fabelaktige TV-serien le Bureau.

Listen over filmer som sikter seg inn på et godt voksent publikum begynner å bli gledelig lang. Dette er åpenbart en slik film, og da er det også fint at den tar sitt publikum på alvor og ikke driver med sentimentalitet eller fjas, samtidig som den greier å være genuint underholdende og rørende.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s