Skeiv romantikk og varm sjarm

I dag vil jeg gå tilbake alene Manus og regi: Daniel Ribeiro, Brasil, drama/romantikk/ungdom, 1 time 36 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 18. juni

Denne fine, lille sjarmklumpen av en film er fra 2014, og vant blant annet Panorama-prisen og den internasjonale kritikerprisen (FIPRESCI) på filmfestivalen i Berlin samme år. Gudene må vite hvorfor det har tatt sju år å få den til Norge. Men samme det. Nå er den her.

Filmen skriver seg inn i rekken av nydelige ungdomsportretter, modningsfortellinger med en dæsj tenåringsproblematikk og -romantikk. Problematikken her hviler tungt på det faktum at hovedpersonen Leo (Ghilherme Lobo) er blind. Ikke at han gjør så mye ut av det selv, det plager ham mer at foreldrene, særlig moren, er i overkant overbeskyttende. At klassens bøller plager ham så fort de får sjansen, forholder han seg relativt stoisk til.

I dag vil jeg gå tilbake alene lener seg også tungt på vennskapet mellom Leo og klassevenninnen Giovana (Tess Amorim), varmt skildret med all pludringen og pjusingen og omsorgen det er fullt av, særlig fra Giovanas side. Omsorgen hennes for Leo er et sted i skjæringspunktet mellom bestevenn og søster, men det ligger også noe små hint her om at hun muligens er interessert i noe mer. Hun beskytter ham uten å overbeskytte ham, følger ham daglig hjem fra skolen, vet hva hun skal gjøre for at han skal føle seg trygg.

Så kommer Gabriel (Fabio Audi) som ny i klassen. Smellvakker og sjarmerende tiltrekker han seg raskt oppmerskomheten til Karina (Isabela Guasco), klassens vimsete flørtepus. Men det er Giovana og særlig Leo han knytter seg tettest til. Det er mellom ham og Leo det oppstår følelser som strekker seg ut over det vennskapelige.

Filmen inneholder mange av de samme elementene som tilsvarende ungdomsfilmer. Litt vennskapskrøll, noen dustete bøllefrø, litt fyll og spying på do, noen pinligheter og forviklinger – og en erotisk og følelsesmessig tiltrekning som man ikke våger å tenke kan være gjensidig. Pluss noen nydelige sykkelscener. Det siste har vi fine eksempler på også i norske filmer, det andre skildres sobrere og mer sensuelt enn hva vi er vant til fra særlig amerikanske filmer i samme sjanger. To scener skiller seg i så måte ut; en der Leo ifører seg Gabriels gjenglemte collegejakke før han går til sengs, og en der de to dusjer sammen og kamera følger Gabriels blikk på Leos kropp. Det er både vakkert og ublutt på en likevel blyg og følsom måte, og fanger ungguttens heftige følelser helt presist.

Det hviler i det hele tatt en stor og betakende uskyld over filmen, og over de tre ungdommene, bosatt i en beskyttet forstad i Sao Paulo. De er veldig ukyssede, veldig i en tilstand av intenst her og nå og usikkerhet og åpenhet om fremtiden, og lengsel etter den. De synes totalt uberørte av den store omverdenen. Det kan skyldes de sju årene som er gått siden filmen ble laget, og gir filmen et litt datert anstrøk når man sitter som gammel dame og ser den og tenker på alle issusene som plager så mange ungdommer i dag. Samtidig er det noe veldig presist og gjenkjennelig med den boblen de synes å være inne i.

Et annet fint aspekt er de voksnes roller, som gir rom for nyanser og forståelse, og for små samtaler. Leos mor er ikke usympatisk i sin overbeskyttelse. Faren kommer sønnen i møte. Bestemoren binder familiehistorien sammen. Det er noe varmt og ekte over dem alle.

Dette er Daniel Ribeiros debutfilm, basert på hans egen kortfilm, og den var Brasils Oscar-kandidat da den kom.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s