Det er aldri for sent å forelske seg

Siste streif av kjærlighet Regi: Paul Morrison Storbritannia Drama/romantikk Tillatt for alle. Norsk kinopremiere 30. april

Den norske tittelen kjennes en smule søtladen for film så jordnær at den bortimot åpner med en hundebæsj. Originaltittelen 23 Walks er mye mer nøktern og presis. Store deler av handlingen består nettopp av det: 23 spaserturer der Fern (Alison Steadman) og Dave (Dave Johns) lufter sine respektive hunder – hun en ung og småvimsete yorkshireterrier, han en aldrende, nydelig schäfertispe.

Romantikk i det grønne. Det er fort gjort å lengte litt etter britisk, landlig idyll når man ser denne filmen. Selv om den også byr på en smule urban nitristhet.

De møtes på hundeluftetur, og det oppstår aldeles ikke søt musikk og kjærlighet ved første blikk. Litt etter litt blir de likevel bedre kjent, og vennskapet går over i noe som kan bli et kjærlighetsforhold. Men så er det jo sånn, at man gjennom et langt liv har lagt seg opp, eller fått tildelt, en del bagasje som setter sitt preg på det mennesket man er blitt som godt voksen. Ikke alt er like lett å formidle, eller snakke om.

Søt musikk oppstår etter hvert for Fern (veteranen Alison Steadman) og Dave (Dave Johns).

Her er filmen rørende, og balanserer samtidig fint mellom småkomikk og tilløp til drama; uten å bli supervittig, og uten å bli melodramatisk eller sentimental. Den strever mer med å balansere tilløpene til sosialrealisme i tradisjonen etter Ken Loach. Selv om disse elementene er plausibelt integrert i historien, oppleves de likevel litt påklistret og unødvendige. De bidrar til å tegne et fint bilde av Dave; han er åpenbart en mann som tar det skjebnen lesser på ham med tilsynelatende stoisk ro og vilje til å gjøre det beste ut av ting. Fern er langt mer kantete. Men i en film som dette interesserer dynamikken i Fern og Daves personligheter og historie meg mer enn den britiske velferdsstatens tilkortkommenhet. Her blir den også mer en kulisse enn dybdeboret i, slik nettopp Ken Loach gjorde i Jeg, Daniel Blake, men nettopp Dave Johns i hovedrollen.

Rollen som Dave i Siste streif av kjærlighet lodder ikke like dypt som rollen i Ken Loach-filmen Jeg, Daniel Blake. Men Dave Johns er god her også.
Alle foto: Another World Entertainment

Også filmatisk er dette en ganske enkel film, uten de store, visuelle wow-ene. Den vinner på sin tilforlatelige sjarm, og skriver seg sånn sett fint inn i serien av filmer de siste årene, der aldrende menneskers kjærlighet er tema. Så om den ikke står blant de aller beste av disse, minner den ihvertfall om at det aldri er for sent for forelskelse. Og så er hundene skjønne, da. Og det er jo også et triks om man er alene – å skaffe seg hund om man kan. Både for selskapets skyld, og fordi det er et utmerket middel til å komme i snakk med folk. Inkludert potensielle kjærester.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s