En usedvanlig lekker krigsfilm

Spionens kone Regi: Kiyoshi Kurosawa, drama, Japan, 1 time 55 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 9. april

I denne filmen lurer svik og forræderi bak hver sving, og svinger er det også mange av. Det gjør ikke bare filmen fruktbart uforutsigbar, det tilfører en slags lavtbrennende spenning som holdt ihvertfall meg fast i de nesten to timene den varer.

Lagt til Japan ved inngangen av annen verdenskrig, møter vi Yusaku Fukhara (Issey Takahashi), en velstående og vestlig orientert forretningsmann, og hans unge kone Satoko (Yû Aoi). Under en reise til Mandsjuria sammen med nevøen Fumio (Ryôta Bandô) blir Yusaku vitne til grusomheter begått av den japanske hæren. Overgrepene dokumenteres, og håndteringen av denne informasjonen velter som en dominobrikke inn i filmen, med vidtrekkende konsekvenser for flere, men for ekteparet især – både som par og som enkeltindivider.

En viktig skikkelse i filmen er også Taiji (Masahiro Higashide), Satokos skolekamerat og venn, nå en høytstående offiser i militærpolitiet.
Alle foto: Fidalgo

Mer vil jeg ikke røpe enn at Yusaku og konen også lager amatørfilm på fritiden, med henne som skuespiller og han som regissør. Det legger et interessant metaperspektiv på filmen, knyttet til iscenesettelse som sådan, men også rundt film som manipulasjon og dokumentasjon. Det blir ekstra interessant i en film der så mye synes dobbelt. Hvordan er forholdet mellom ektefellene, egentlig? Hvem svikter hvem? Spilles det skuespill over en lav sko? Særlig Satoko er en fascinerende skikkelse. I begynnelsen gir hun inntrykk av å være en slags kvitrende lerkefugl, spilt ut av Yû Aoi med små tilløp til overspill som både er litt irriterende, litt sjarmerende, og betegnende for filmens bevisste kopiering av 40-tallets stil. Men også hva henne angår skal vi bli vitne til mange svinger.

Både 1940-tallsestetikken, lyssettingen og kameraføringen er usedvanlig elegant utført.

Spionens kone henter nesten hele sin estetikk fra 1940-tallets filmer, og er som sådan en god, gammeldags film – og det mener jeg positivt. Innimellom er det som å sitte og se en film som er gammel på ordentlig, men i farger, og helt usedvanlig lekkert utført på alle plan. Kostymene er slik at jeg får lyst til å stanse filmen for å nyte detaljer. Lyssetting, kameraføring og scenografi er så smakfullt og elegant at det gir en cineast vann i munnen.

Som et ekstra pluss kommer innsikten filmen gir i Japan på tidlig 40-tall. Det gjøres ikke slik at jeg tenker wow! dette visste jeg ikke. Men det er noe med måten Kurosawa og fotograf Tatsunosuke Sasaki risser opp tidsbildet på. Hærens tilstedeværelse, folkets tilsynelatende lydighet, tilløpene til opposisjon; uttrykt ved blant annet å nekte å kle seg tradisjonelt.

Dette er en film med så mange lag og så mye subtilitet at den absolutt kan ses minst to ganger, for muligens å oppdage nye nyanser og hint. Samtidig er det en film som slett ikke trenger to streker under svaret. Eller svarene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s