Nydelig selvbiografi om identitet og tilhørighet

DNA Regi: Maïwenn, Frankrike, biografisk drama, 9 år, 1 time 30 minutter. Norsk kinopremiere 9. april

Av Maïwenns tidligere filmer har jeg bare sett Polisse (2012), et medrivende dykk inn i arbeidsvilkårene til Paris-politiets barneavdeling. Der den er rå og energisk, er DNA nærmest meditativ. Men også den bæres oppe av en særegen energi, og av regissørens evne til å gjøre en spillefilm til en nærmest dokumentarisk opplevelse.

At Maïwenn selv spiller rollen som hovedpersonen Neige Robert, er på alle måter et pluss for filmen. Ikke bare fordi hun er en glimrende skuespiller, også fordi det er sin egen familiehistorie hun undersøker i en tilnærmet selvbiografisk fortelling. Samtidig greier hun å løfte det personlige ut av det private, i en rekke scener som viser gjenkjennelig familiedynamikk og som særlig går inn i et problematisk mor/datter-forhold på en måte som vekker dyp gjenklang hos meg. Og helt sikkert også hos mange andre.

Ma¨wenn spiller Neige, Marine Vacth har rollen som lillesøsteren hennes, Lilah.
Alle foto: Malgosia Abramowska

Neiges bestefar Emir (Omar Marwan) er limet i en familie preget av motsetninger og splid. Han kom til Frankrike som ung mann i kjølvannet av Frigjøringskrigen i Algerie. Han var motstandsmann, kommunist, og ikke-religiøs, og dør på et sykehjem etter å ha vært rammet av Alzheimers. Etter begravelsen begynner Neige en både utmattende og etter hvert frigjørende prosess for å kartlegge sitt eget arvemateriale – både konkret og i overført betydning.

Bestefar Emir spilles nydelig av Omar Marwan.

Filmens dynamikk ligger i de mange scenene mellom de forskjellige og til dels veldig ulike familiemedlemmene, vekslende med rolige partier som gir filmen en nydelig, nesten oppslukende rytme. Her er mye humor, men også særdeles skarpe og skrekkelig vonde situasjoner. En av dem er en oppgjørsscene mellom Neige og hennes mor Caroline, fabelaktig spilt av Fanny Ardent, en av veteranene innen fransk film. Det er en nådeløs scene, båret oppe omtrent utelukkende av replikker og mimikk – de to står rett opp og ned på gaten i Paris; Neige med armene låst rundt bestefarens urne. Dialogen demonstrerer en oppslitende og presis beskrivelse av hva som kan være uoverkommelig i et vanskelig forhold mellom en mor og en datter. En både utleverende og mesterlig scene.

Selv om tematikken er alvorlig, er DNA full av humor og latter. Her i en scene med Louis Garrel, som mange vil huske fra Greta Gerwigs Little Women.

Filmen er bare halvannen time lang, men føles lenger – og det er utelukkende positivt ment. Maïwenn greier å mette den med mange aspekter som gir gjenklang; selv om vi som sitter og ser har en helt annen familiebakgrunn og -historie. Hun peker også på hva det vil si å være fransk i dagens Frankrike; og selv om det akkurat her ligger sterke føringer knyttet til den fransk-algeriske krigen, er det aspekter også her som har overføringsverdi. Dette er en film jeg ble sugd inn i, og kunne vært i lenge. Rent estetisk svekkes den heller ikke av å pøse på med lekre bilder fra Paris.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s