To filmer om liv og død

Blackbird Regi: Roger Michell, drama, USA/Storbritannia 12 år. Antatt kinopremiere 16. april

Our Friend Regi: Gabriela Cowperthwaite drama, USA, 9 år. Kinopremiere 26. mars

Både Blackbird og Our Friend handler om mennesker som vet at de ganske snart skal dø. Begge er potensielle tåreperser som reddes, såvidt det er, av formidable skuespillere. Blackbird får også drahjelp av en faktor Our Friend jevnt over mangler: Humor. Så la oss ta Blackbird først, selv om den er lengst unna premieremessig.

Ekteparet Lily (Susan Sarandon) og Paul (Sam Neill) bor i et fantastisk strandhus med formidabel utsikt mot havet og en vidåpen himmel. Filmet i West Sussex og med Mike Eley bak kamera, tilfører det filmen noen nydelige, talende naturbilder og en himmel som av og til har Hertervigske dimensjoner.

Lily skal dø. Hun lider av en sykdom som ganske snart vil stoppe de fleste kroppsfunksjoner og gjøre henne fullstendig pleietrengende. En tanke hun ikke orker. Løsningen er aktiv dødshjelp, men først vil hun feire en livsbejaende helg sammen med sine nære og kjære.

Lindsay Duncan spiller Liz, den mangeårige bestevevvinnen til Lily (Susan Sarandon).
Foto: Filmweb

Den ene er hennes livslange bestevenninne Liz (Lindsay Duncan). De andre er døtrene Anna (Mia Wasikowska) og Jennifer (Kate Winslet), Annas på-og-av-kjæreste Chris (Bex Taylor-Klaus), Michael (Rainn Wilson) – Jennifers tørrpinn av en ektemann, og tenåringssønnen deres Jonathan (Anson Boon). Med et slikt stjerneensemble skal det mye til for at filmen går fullstendig på trynet, selv om det de har å spille på ikke er all verden. Særlig Winslet er god som det kjedelige petimeteret Jennifer. Det tok dessuten sikkert 20 minutter før jeg gjenkjente henne bak brillene og det strenge, lett geskjeftige oppsynet. God er også Sarandon i en rolle der hun nesten hele tiden holder følelsene tilbake, og slipper ut små reminisenser av en kvinne med røtter i det intellektuelle, radikale og feministiske 60- og 70-tallet.

Casey Affleck og Dakota Johnson som Matt og Nicole i Our Friend.
Foto: SF Studios

Rollegalleriet i Our Friend er mindre. Her er det den unge skuespilleren og tobarnsmoren Nicole (Dakota Johnson) som skal dø. Av kreft. Hun er gift med journalisten Matt (Casey Affleck). Den omtalte vennen heter Dane, er scebearbeider, og spilles med overmåte varme og overskudd av Jason Segel. Han er så skjønn at jeg nesten forelsker meg. Dane er Nicoles kompis, som også blir Matts bestevenn, og som ender med å flytte inn hos paret og de to døtrene for å støtte og avlaste etter hvert som sykdommen tærer på Nicole og ekteskapet.

Ved å veksle frem og tilbake i tid, viser filmen forholdet mellom Nicole, Matt og Dane før og etter kreftdiagnosen, og pretenderer å si noe vektig om dype, langvarige vennskap og kjærlighetsforhold. Tidvis utstråler den stor varme og en fin energi. Det er når døden nærmer seg, at det butter.

Døden er en krevende øvelse i det virkelige liv, både for den som skal dø og for de som skal følge et elsket menneske den siste tiden av livet. Å gå tett på en slik prosess på film, er en utfordrende oppgave fordi sentimentaliteten nærmest ligger implisitt i temaet. Noe regissør Gabriela Cowperthwaite åpenbart har vært veldig bevisst på. Resultatet er at døden og dens brutalitet tones såpass ned at filmen og menneskene den handler om nærmest mister kontakten med temaet, med de følelsesmessige komplikasjonene og reaksjonene. Det gir filmen et litt klinisk, nærmest påtatt preg som gjør at jeg etter hvert mister litt interessen for de tre. Jeg sitter og kjenner på en medfølelse som burde vært større, mer påtrengende, med en sorg som fikk meg til å hulke.

Jason Segel i rollen som Dane er det beste ved Our Friend.
Foto: SF Studios

Filmen bygger på en artikkel skrevet av Matthew Teague og publiser i magasinet Esquire under tittelen The Friend: Love Is Not a Big Enough Word. Artikkelen handler altså mest om Dane som venn, men i filmen skifter fokuset mellom ham og Matt og Nicole, noe som gjør den en smule ufokusert og rotete. Særlig når Dane legger ut på en lengre fottur i Grand Canyon; en sekvens som ikke tilfører filmen noe som helst annet enn et litt rart møte mellom Dane og en tysk dame, spilt av Game of Thrones-stjernen Gwendoline Christie.

Verken Johnson eller Affleck gjør skam på seg, men spillet mellom dem mangler kjemien som kunne ladet filmen emosjonelt. Den virkelige stjernen her er Segel, som også bruker sitt komiske talent til å tilføre den lille dosen humor filmen ellers mangler, og kunne trengt mer av.

Kate Winslet og Mia Wasikowska spiller søstrene Jennifer og Anna i Blackbird.
Foto: Filmweb

Da er det mer humor å spore i Blackbird. Det spilles blant annet friskt på avstanden mellom Lily og Pauls frigjorte bakgrunn, og den stive, pertentlige besteborgerligheten til Jennifer og Michael. Det gir smått underholdende replikker og situasjoner, som når Lily insisterer på en saftig joint etter en bedre middag. Men litt hult blir det, gitt Lily og Pauls status som arkitekt og lege. Det største problemet er likevel det teatrale i så vel typetegninger som dramatikk. Særlig Anna står igjen som en pappfigur av et ulykkelig menneske, umoden og forvirret. Og så er det denne påtrengende ideen om at alt skal på bordet, uansett hvor bedritent og ubehagelig det er, og det skal på bordet , bare noen timer før moren skal forlate dette livet. Så kan man si at det illustrerer hvordan Lily, trass i hva hun selv tror, ikke har lyktes i å oppdra to sterke, selvstendige døtre, men tvert imot har et lidende barn og et uhyre umodent. Spørsmålet er bare hva det tilfører filmen. For min del tilfører det bare irritasjon, en trang til å rope mot lerretet at nå får du faen meg ta deg sammen! Hold kjeft!

Sam Neill, Rainn Wilson og Kate Winslet.
Foto: Filmweb

Man skal forholde seg til den filmen man ser. Men jeg sitter uvegerlig og tenker at filmen kanskje ville vært langt mer interessant dersom ikke alt hadde kommet på bordet, dersom ikke alle disse «sannhetene om livet» hadde vært øst ut, dersom ikke de påfølgende «visdomsordene» var blitt ytret, og dersom jeg i stedet var blitt trukket inn i en stillere og mer dyptpløyende refleksjon rundt hvordan et døende menneske fordrer at vi legger vår egen dritt til side til fordel for dette mennesket. Det er det Dane gjør i Our Friend, og det er grunnen til at jeg blir så glad i ham, selv om jeg verken blir særlig glad i eller glad for filmen.

En kommentar om “To filmer om liv og død

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s