Ting vi sier – ting vi gjør Regi: Emmanuel Mouret, romantisk drama, Frankrike, 2 timer 2 minutter, tillatt for alle. Kinopremiere 12. mars.
Svar på quiz på fransk: Alle. Nesten, ihvertfall. Eller vent litt … De ligger med hverandre på tvers av vennskap, ekteskap, skilsmisse og det meste av hva som kunne vært en smule til hinder for å hoppe til køys. Men de ligger ikke med noen av samme kjønn. Sånn sett er dette ikke bare en uhyre fransk film, det er et påtakelig heteronormativt kjærlighetsliv som utspiller seg i dette havet av følelser og fiffige forviklinger.
Selv så jeg den første gang på Biff i oktober, da den ble vist under tittelen Love Affair(s). Hvorfor jeg ikke skrev om den da, er jeg ikke i stand til å huske. Kanskje var jeg rett og slett utslitt av å bli dratt inn i så mye pasjon og preik og spill for alskens gallerier, med ørene i tillegg dyttet fulle av sødmefylt klavermusikk, og ouverturen til Puccinis Tårnarie, og Solveigs sang – attpåtil to ganger.
Alle foto: Filmweb
Vi har altså å gjøre med en fyr, Maxime (Niels Schneider) som drar til et landsted for å treffe sin eldre fetter, François (Vincent Macaigne). François er forsinket på grunn av jobb, så i mellomtiden er forloveden hans, Daphné (Camélia Jordana) vertinne for Maxime. Foranlediget av Maximes aspirasjoner som forfatter, begynner de to å fortelle hverandre om sine respektive kjærlighetsliv. Store deler av filmen veksler mellom gjenfortellingen av disse kjærlighetshistoriene, og nåtiden, som etter hvert bites i halen av denne fortiden. Hvis du er av dem som i Facebook-feltet «forhold» skriver «Det er komplisert», vil jeg gjerne vite hva du baler med som er mer komplisert enn dette.
Legger man godviljen til, kan dette godt kalles en Woody Allen-style film på überfransk maner. Til å være en film om kjærlighetsforhold snakkes det oppsiktsvekkende mye mer enn det pules (det er en grunn til at filmen er tillatt for alle). Det snakkes og snakkes og snakkes i et bankende kjør, ofte i en salig blanding av banaliteter og selvfølgeligheter og pretensiøse, kvasifilosofiske utlegninger. Forskjellen er at snakkingen mangler den ironiske distansen og den humoren som kjennetegner Allens aller beste filmer. Det er godt mulig at regissør Mouret ikke har ment det slik, og at jeg går glipp av vittige poeng fordi jeg mangler kulturelle koder for å forstå dem.
Eller, jo da. Det finnes vittigheter jeg kan relatere til og smile av. Som når Daphné i sitt andre møte med François, mens hun fortsatt er forelsket i en annen, sier til ham at «hvis du vil ligge med meg, må du ikke si at du elsker meg.» Eller hele skikkelsen François, litt bamsete og klønete og den eneste i persongalleriet jeg virkelig liker og bryr meg om. Og jo, jeg liker og bryr meg også om konen/ekskonen hans Louise (Émilie Dequenne). Kanskje fordi hun er den eneste som aertikulerer og problematiserer dette særfranske fenomenet med å akseptere allehånde elskerinner. Eller elskere, for den saks skyld.
Jeg mener ikke å være prippen, folk får innrette seg som de vil og hanskes med det så langt de klarer, det er deres valg og deres problem. Det beste med filmen er kanskje at den til en viss grad slår hull på myten om «den eneste ene». Det er så visst mange mennesker vi kan elske, og også få et godt liv sammen med. Men underveis i filmen grep jeg meg i å sukke litt lettet over å være norsk, med de mulighetene det gir meg for å kaste ektefellen på hode og rævva ut og være dritforbannet, med hevet hode, om hen er utro. Eller tilgi, for den saks skyld.
Sørensens filmservice 