Fakerten, for en irriterende film

Elskeren, eselet og meg Manus og regi: Caroline Vignal Komedie Frankrike Tillatt for alle. Norsk kinopremiere 26. februar

Søkke meg så lei jeg er disse komediene som ikke vil noe annet enn å være lettbente, søte og morsomme, litt romantiske, og spekket med landlig og smellvakker natur. Verst er det når de henger et eller annet kulturelt alibi som et smykke rundt halsen, her Robert Louis Stevenson (han med romanene Skatten på sjørøverøya og Dr. Jekyll og Mr. Hyde). Her dreier det seg om reiseskildringen På vandring med et esel i Cevennene  fra 1879, som filmen hevder å være inspirert av, og fletter inn litt bakgrunnsstoff om.

Så kan jeg føye til at jeg også er søkke lei av komedier der kvinner som er så voksne og velutdannede at de burde vite bedre, vralter rundt i ulendt terreng iført sko med høye hæler. Her attpåtil iført åletrange, kortkort shorts og dragendes på en rosa koffert mens hun innimellom sklir på rumpa med stråhatten på snei. Nei, jeg har ikke noe imot at damer skal få være både dumt kledd og dette på rumpa på film, eller være skikkelig vimsete, men jeg er så lei av måten denne klisjeen fordummer både damene og filmene de spiller i. Det finnes tusen smarte måte å skrive frem damer som er dumme, eller tar dumme valg, eller dummer seg ut. Dette er den mest forslitte.

Antoinette ankommer fjellet, men har gjort dårlig reserach.
Alle foto: Filmweb

Antoinette Lapouge er jo heller ingen dum dame, egentlig. Hun er barneskolelærer, og spilles med fynd og klem av ellers dyktige og sjarmerende Laure Calamy (som er å se i Netflix-serien Ring min agent, som mange følger, og som har spilt i en rekke franske filmer av både høy og medioker kvalitet. Her i sin første hovedrolle. Antoinette er skikkelig vimsete, og veldig spontan, hun er lettlivet og lidenskapelig, og elskerinnen til faren til en av elevene sine. Vladimir Loubier (Benjamin Lavernhe). De har planlagt et ferieopplegg sammen som i siste liten går i dass; han skal i stedet gå fottur i Cevennene sammen med kone og datter. Og vips, så har Antoinette booket samme turen.

Antoinette og Vladimir kliner litt i klasserommet etter skolens ferieavslutning.

Selve fjellturen høres fristende fabelaktig ut, så jeg lurer på hva det franske turistministeriet har spyttet inn i filmen. Men man kan altså gå langs merkede stier i Stevensons fotspor, fra landsby til landsby og små overnattingssteder, og vil man, kan man – som Stevenson – ha følge av et esel. Hvilket Antoinette velger. Hun får tildelt et esel som lyder, eller ikke lyder navnet Patrick, og som hun skal få et svare strev med før det hele går seg til og de blir perlevenner, på grensen til noe som likner forelskelse fra hennes side. Det har jeg full forståelse for, jeg vet alt om å bli inderlig glad i og knyttet til et dyr.

Vladimir, datteren og konen Eléonore (Olivia Côte) ankommer. Forutsigbare forviklinger finner sted. Medreisende er typetegnet til det kjedsommelige, men utviser en fascinerende fascinasjon for Antoinettes åpenhjertige beretning om sitt forhold til elskeren. Enkelte gir henne også en for meg litt ubegripelig heltinnestatus. Men innimellom datt jeg såpass av at det kan ha skjedd noe i de øyeblikkene da hjernen min ble hvit og tom av lede og irritasjon.

Laure Calamy spiller Antoinette med såpass mye fynd og klem og sjarm at filmen ikke blir helt uutholdelig.

Som komedie har filmen noen av disse farseaktige screwball-innfallene som lettbente franske komedier er så glad i, og mange andre enn meg vil helt sikkert synes den er både vittig og sjarmerende og søt. Så dette har nok med min smak for humor å gjøre. Men det skal tilføyes at filmen tar seg littegrann opp etter hvert, og er på sitt beste når Antoinette og Patrick vandrer sammen i storslått natur, mens hun samtaler med ham om livet sitt. Enda bedre ville det vært om samtalene ikke stort sett hadde handlet om menn. Men Patrick er et nydelig og følsomt esel, og Cevennene kan fort vekk bli et reisemål når den tid kommer.

På fottur i fjellet, med skulderveske og dongerishorts. Men nå har Antoinette i det minste fått på seg joggesko. Patrick er kul, naturen fantastisk.

Men ærlig talt, distributør Manymore. Dere har gitt filmen følgende tittel: Elskeren, Eselet og Meg. Sånn skriver vi ikke norske titler. Jeg nekter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s