Når gode enkeltdeler ikke går opp i en høyere enhet

Hedersgjesten Manus og regi: Atom Egoyan, Canada, drama, 1 time 45 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 22. februar

Britiske David Thewlis er som vanlig strålende, her i rollen som matinspektøren Jim, en mann med stor makt over andres liv – han kan få restauranter stengt på dagen. En dag begynner han også å misbruke makten. Hvorfor? Svaret er like komplisert å få tak i som strukturen i Egoyans film, sprikende som den er i sin noe springende, ikke-kronologiske fortellerstil. Det siste liker jeg, det gir en gradvis avdekking av en historie som innbefatter en datter, en kone, en pianolærer og en ung gutt i orkesteret datteren Veronica (Laysla De Oliveira) er dirigent for. Samt en hvit kanin ved navn Benjamin.

Luke Wilson i rollen som Father Greg, presten som skal forette i Jims begravelse.

Når filmen starter, er Jim død, og Veronica oppsøker en prest (Luke Wilson) for å forberede begravelsen. Det kommer etter hvert for en dag at hun er urettmessig dømt til fengsel for å ha misbrukt stillingen sin. Men i stedet for å legge frem klare bevis for at hun ikke er skyldig, mener hun fengselsoppholdet er berettiget, som soning for en misgjerning som ligger flere år bak i tid. Det er her filmen butter. Den nærmest feier over denne hendelsen og dens implikasjoner med harelabb, for ikke å si kaninlabb, og greier ikke å etablere noen dypere innsikt i hendelsen(e), eller gi den/dem emosjonell tyngde til å bære resten av filmen, slik hensikten trolig er. De gir riktig nok mening til Veronicas soningsvilje, men som helhet blir elementene så mange at det hele oppleves mer overlesset enn engasjerende, interessant og psykologisk medrivende.

Laysla De Oliveira spiller Jims datter Veronica, som soner en fengselsdom.

Det som bærer filmen, er Jim. Bare det å følge ham fra restaurant til restaurant, være seg fine bistroer, små kebabsjapper eller ulike spisesteder med etnisk preg, er en fryd i all sin minimalistiske detaljrikdom, hvis det går an å si det slik. Thewlis er en skuespiller av rang, og greier – med et nærmest uttrykksløst ansikt – å likevel formidle et hav av nyanser bare ved hjelp av stemmen, kroppsholdning, små bevegelser. Hadde bare resten av filmen vært like renskåret, ville den vært en fryd.

Det er gått snart 24 år siden Egoyans dobbelt oscarnoiminerte The Sweet Hereafter, som for meg står som en av 90-tallets beste filmer. Dermed har det også klebet seg store forventninger til hver ny Egoyan-film. For store, kanskje. Den forrige jeg så av ham, The Captive, innfridde ikke. Skuffelsen var ikke like påtakelig nå. Men det skyldes utelukkende David Thewlis.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s