Wendy Regi: Benh Zeitlin, USA Eventyr/drama 1 time 51 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 8. desember
Jeg var blant de relativt få som ikke var særlig begeistret for Benh Zeitlins Oscar-nominerte Beasts of the Southern Wild, en av de store filmsnakkisene i 2012. Jeg syntes den var tilgjort og sentimental, og at den nærmest sukret fattigdom og omsorgssvikt med fargerikt strøssel og glitter og stas. Men jeg prøvde etter fattig evne å rense bort alle fordommer og gå til Wendy med åpent sinn. De første minuttene gikk det også et par wow! gjennom hodet mitt. De viser noen nydelige scener med nærbilde av et lite barn; store øyne, mørke krøller, lubne fingre, før kamera zoomer aldri så lite ut, og gir oss noen energiske, livlige scener fra en ganske sliten kafe ved en jernbane.
Barnet er Wendy, og åpningsscenen lovet langt mer enn filmen skulle holde. Ikke filmatisk. Norske Sturla Brandth Grøvlen leverte strålende fotoarbeid i filmer som En natt i Berlin, Stabukker, Hjartasteinn, Før frosten og Et glass til, for å nevne noen. Og han holder samme strålende nivået her. Men det hjelper jo ikke at filmen er grisefin å se på, når jeg etter hvert synker lenger og lenger ned i kinosetet av lede.
Litt ute i nevnte åpningsscene forespeiles to gutter en fremtid som rengjørere av lavere grad, og dermed er det gjort. De forsvinner ut, ut i jernbanesporet, og dukker opp på en savnet-plakat noen år senere, da Wendy er blitt en jente på rundt ti år, kanskje. Ansporet av sin livlige fantasi, og uten å ha særlig lyst til å bli voksen, hun heller, hiver også hun seg på et mystisk tog som dukker opp en sen kveld. Tvillingbrødrene hennes, James og Douglas (Gavin og Gage Naquin) følger med på ferden. Den ender på en mystisk, vakker og vulkansk øy der Peter (Yashua Mack) forteller at barn ikke blir voksne, og hvor havet skjuler en stor, lysende malle-liknende fisk kalt «mor».
Alle foto: Fox Searchlight Pictures/Twentieth Century Fox Film Corporation
Wendy prøver altså å gjøre noe nytt med det velkjente eventyret om Peter Pan, gutten som nekter å bli voksen. Her kunne mye spennende blitt gjort, tilstanden har som kjent gitt navn til et komplekst og problematisk syndrom. Men bortsett fra noen fortellermessige vrier, bringer ikke Zeitlin og søsteren Eliza, som er medmanusforfatter, til torgs annet enn en saus av syltynne banaliteter om å bevare håpet, også når man eldes, og at livet er vidunderlig, og vanskelig, av og til. Alt pakket inn i et nærmest krampaktig «magisk» univers, der det som kunne vært magisk bare virker påklistret.
Mye av filmen ser ut til å ha vært laget etter innfallsmetoden. Sånn er det selvsagt ikke, men jeg sliter med å holde tråden, og jeg sliter med å holde oppe interessen. Når jeg innimellom våkner opp, er det mest fordi noen scener er fryktelig, ubegripelig kårny. Devin France er god i hovedrollen som Wendy, men mye av skuespillet virker tilgjort og forsert, til dels amatørmessig. Tiden skal ikke gå seint i en film som streber etter å være rørende og magisk og fantastisk og barnlig energisk. Men er kryper den av gårde.
Så er du sugen på et godt eventyr: Se Matteo Garrones Pinocchio i stedet.
Sørensens filmservice 