Herlig film for alle som elsker Bergen

Bergen – i all beskjedenhet Regi: Frode Fimland, Norge, dokumentar, tillatt for alle. Premiere 25. desember

Bare for å slå det fast: Jeg er relativt rykende inhabil her. Ikke fordi jeg i kropp og sjel har gjort bergenser av meg, men fordi jeg kjenner for mange av de involverte produsentene. Så hvis du føler for å ta det følgende med en klype salt: feel free.

Men jeg er altså veldig begeistret. Slik jeg også var for Trondheimsreisen, denne lille perlen av en dokumentar som jeg tipper folkene bak bergensfilmen har latt seg inspirere av. Begge er essensielle hvis man ønsker å forstå litt av særpreget til landets nummer to og tre-byer. Samtidig gir begge innsikt i det som også er allmenn Norges-historie: landet som industrinasjon, krig, gjennoppbygging, samferdsels- og boligpolitikk, barndom før og nå. For å nevne noe.

Tittelen Bergen – i all beskjedenhet drypper av ironi, særlig når man ser byens velkjente evne til festivitas utspille seg på lerretet. Men så sklir det inn en fin liten motstemme som forteller at en skikkelig bergenser også evner å sitte i en krok og være helt stille. Samtidig er det jo ikke tilfeldig at filmen åpner med Frode Gryttens bergensdikt om at lyden av Bergen er lyden av bråk.

Han er en av mange som deltar på stemmesiden med korte beskrivelser av Bergens beskaffenhet (og bergensernes), og her har filmskaperne raust gitt ordet til både langreiste og kortreiste innvandrere, og striler, i tillegg til urbergensere som Helge Jordal og Stig Holmås. Her har jeg en liten innvending: Det er noe innforstått ved presentasjonen som lett kunne vært unngått hvis alle navnene ved første introduksjon hadde fått et lite vedheng som anga tittel eller rolle. Navn som bl.a Marit Warncke, Kristian Eivind Espedal og Kjell Wernøe er kjent av mange og av enda flere innenfor sitt miljø, men det er ikke gitt at navnene er kjent for det brede publikummet av unge og gamle som filmen sikter seg inn på (eller som bør se filmen, spør du meg). Men det er en liten innvending, for det viktigste er hva de sier, ikke hvem de er.

Filmen tidfester noen spesifikke merkedager i byens historie. Bybrannen, utbruddet av annen verdenskrig og eksplosjonen ved Vågen, og da Bryggen brant. Ut over det er dette en nærmest dansende kavalkade gjennom byen og det som formet den i nyere tid, dens sjel om du vil – herunder noen krangler og konflikter, ispedd fine, særbergenske replikker: «No e’ det jaggu meg opplett!»

Et vell av historisk materiale er tatt i bruk, det er uhyre fascinerende i seg selv. Noe av det vakre ved filmen er at den i hovedsak bruker materiale som viser det man så upresist kaller vanlige folk. Her vrimler av kjuagutter og småtøser, de leker i Nygårdsparken, Byparken eller med tomtønner på nybygde Mannsverk. Her er bergensmadammer og striler på Fisketorget, og generasjoner som haster av gårde sammenkrøpet under paraplyer.

Selvsagt er dette bergensiana av beste merke, ispedd en smule nostalgi. Nostalgien kan også treffe en midt i fleisen når man etter visning går ut i nærmest folketomme gater med bildene av yrende byliv på netthinnen. Jeg må minne meg selv om at vi skriver desember. Det er regntungt, forblåst, og pandemi. Men det gjør også filmen ekstra varmende. For først og fremst er dette en kjærlighetserklæring til Norges vakreste by, til dens befolkning, lynne og særpreg. Vær forberedt på at bergenshjertet underveis kan komme til å svulme seg så svært at det nærmest ramler ut av brystet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s