Orker du to timer med verdens verste drittsekk?

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er falling-falling_still-3.jpg

Falling Manus og regi: Viggo Mortensen, drama, USA, 12 år. Norsk kinopremiere 11. desember

Så stor fan av Viggo Mortensen som jeg er, skulle jeg virkelig ønske at hans debut som regissør og manusforfatter hadde vært bedre. For all del, her er nydelige anslag, men som helhet irriterer filmen mer enn den engasjerer.

Willis (Lance Henriksen) forlater gården han har levd på hele sitt voksne liv, for å bo en periode hos sønnen John (Viggo Mortensen), hans mann Eric og datteren deres Monica i Los Angeles. Tanken er å finne et nytt bosted i California. Å kalle Willis en sta og sur gammel gubbe, er en eufemisme. Han er en drittsekk. Han er homofob, har et reaksjonært kvinnesyn, slenger ustanselig dritt – og han lider av demens; noe som ikke gjør ham enklere å takle.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er falling-falling_still-4.jpg
Terry Chen spiller ektemannen til John (Viggo Mortensen) (Alle foto: Filmweb)

Dels i tråd med Willis minner, eller minnespinn, dels i tråd med Johns erindringer, veksler filmen fint mellom fortid og nåtid, mellom Willis som ung mann og John som liten gutt og etter hvert tenåring. Særlig den første sekvensen her er riktig nydelig, som når lille John med farens hjelp skyter en and han får degge for før den neste dag blir middag. Her ser vi Willis som den gode mannen han nok også kunne være. Selv om det innimellom familieharmonien slipper ut små bobler av disharmoni.

En mer nyansert Willis ville hjulpet filmen adskillig. Ettersom handlingen skrider frem, er det den ubehøvlede drittsekken som utfolder seg, og det så til de grader at jeg sitter og lurer på hvor lenge alle rundt ham orker å gjøre gode miner til slett spill. Eventuelt orker å ha noe med ham å gjøre overhodet. Det smeller jo til sist, men innen da er jeg blitt så grundig lei av Willis at han slutter å interessere.

Mer interessant er spørsmålet om hvorfor John og søsteren Sarah (voksenutgaven spilt av Laura Linney) prøver så hardt å komme ham i møte. Er det fordi barn aldri helt slutter å elske sine foreldre? Er det for å prøve å skape en slags normalitet i en familie som både er splittet og delvis tyrannisert av denne kødden? Heller ikke her gir filmen klare svar, men det er greit. Jeg liker filmer som får meg til å grunne på slike spørsmål, uten å gi et svar med to streker under.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er falling-falling_still-5.jpg
Willis (Lance Henriksen) og barnebarnet Monica (Gabby Velis) i et harmonisk øyeblikk

Heller ikke regimessig har filmen den helt store elegansen. Henriksen er god og overbevisende som den humørmessig ustabile og ofte aggressive gamle mannen. Mortensen gjør heller ikke noe feil, selv om dette er langt fra hans mest uforglemmelige roller. Men jevnt over er det en viss stivhet over skuespill og kameraføring. Noe av stivheten kan være intendert, som en følge av at omgivelsene går litt på nåler, og som en konsekvens av kulturkollisjonen mellom den reaksjonære gamle mannen og de liberale menneskene i Los Angeles. I forlengelsen av dette oppstår noen lett komiske øyeblikk. Mortensen får også godt frem hvordan barna i oppveksten holdt inn mye for å tekkes sin far. Her ligger også en fin liten hyllest til kvinnene faren var gift med – moren Gwen og Jill (Bracken Burns), som han hadde et senere forhold til.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er falling-falling_still-6.jpg
Hanna Gross gjør en nydelig rolletolkning av Gwen, John og Sarahs mor. Unge Willis spilles av Sverrir Gudnason.

Tematisk skriver Falling seg inn i en serie filmer om demens. Her finner vi blant annet en av de siste gode filmene signert Bille August: En sang for Martin (2001). Samme år kom Richard Eyres nydelige Iris, med Kate Winslet og Judi Dench i rollene som den unge og den aldrende forfatteren Iris Murdoch, som døde av Alzheimers sykdom. Andre bemerkelesverdige filmer er Michael Hanekes Oscar-vinner Amour (2012) og Sarah Polleys vakre Away from her. Nydelig er også Tamara Jenkins The Savages (2007), også den med Laura Linney i hovedrollen, sammen med den evig savnede Philip Seymour Hoffman. Nevnes kan også Still Alice (2014), der Julianne Moore gjør en flott rolletolkning av en lingvist som rammes av Alzheimers. Mot disse kommer Falling så aldeles til kort. Om aldri så velment.

En kommentar om “Orker du to timer med verdens verste drittsekk?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s