Hvis alt du trenger i en film er en pike og en pistol, da har denne filmen det du trenger.

The Whistlers Manus og regi: Corneliu Porumboiu, svart thrillerkomedie, Romania, 1 time 37 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 4. desember.

Det var Jean-Luc Godard som i sin tid sa at alt man trenger i en film, er en jente og en pistol. Spørsmålet er om det er nok, generelt og for The Whistlers spesielt.

Jeg virkelig elsket Corneliu Porumboius debutfilm Hvor var du, egentlig (12:08 East of Buchuresti, 2006), og så den flere ganger. Etter den har han laget fire spillefilmer og to dokumentarer, men jeg har ikke sett noen av dem. Dessverre, for de kunne kanskje gitt et hint om filmskaperens vei mot The Whistlers – en klassisk film noir konstruert rundt den kjente vrien høk over høk, med et par ekstra vrier. Denslags kan være kjempegøy. Men her ble jeg aldri verken skikkelig underholdt eller veldig engasjert. Så svaret er nei. Det må mer til enn en (vakker) kvinne og en pistol.

Nå har jo selvsagt filmen mer enn som så, og jovisst er den snedig, og elegant, og med den svarte humoren som kjennetegner både sjangeren og rumensk film som sådan. Men for meg ble den – nettopp – for konstruert for sitt eget beste.

Christi (Vlad Ivanov) er en politimann som opererer på begge sider av loven. Gilda (Catrinel Marlon) er piken med pistolen, eller kvinnen, får man si – en luksusprostituert som lokker ham med til kanariøyen La Gomera. Herfra og derfra, nærmere bestemt Bucuresti, bretter seg ut et intrikat opplegg, eller spill om du vil, der store penger er involvert og hvor det knapt finnes et eneste ærlig og ikke-korrumpert vesen.

Filmen skal ha for at den ikke haster av gårde, og ikke gir ved dørene når det kommer til plottet. Det er overhodet ikke gjennomskuelig. Men jeg blir altså heller ikke synderlig interessert, verken i rollefigurene eller hvem som lurer hvem og til slutt går seirende ut av det hele. Det er som om filmens slentrende stil og forsøk på å ikke ta seg selv alvorlig, smitter over på hele innlevelsen.

Porumboiu spekker det hele med utallige filmreferanser, fra gammel westernfilm via De andres liv (Florian Henckel von Donnersmarcks nydelige film om overvåking i DDR) til Alfred Hitchcocks klassiker Psycho, samt en rekke scener som refererer til en rekke scener i en rekke filmer gjennom et utall år. Møtet i kinosalen. Svømmebassenget. Den vakre kvinnen i badedrakt, filmet i akkurat den vinkelen. Porumboiu og fotograf har trolig moret seg med dette. For meg gir det en følelse av klipp og lim og deja vu som ikke tilfører filmen noe. Det eneste originale, er måten kjeltringene bruker La Gomeras kjente plystrespråk på, og – til dels – hvor pengene oppbevares. Samt en überkitschy sluttscene som minner litt om Disneys åpningsvignett, men som Disney neppe ville funnet på å bruke i en film i dag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s