Sommeren ’85 Regi: François Ozon, drama, Frankrike, 1 time 40 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere fredag 13. november. NB! REDIGERT: Siden Oslo-kinoene er stengt, utsettes premieren foreløpig til 4. desember.
Selv om det er nærmere 100 år siden man selv var 16, er det ikke vanskelig å gjenkjenne den første ordentlige forelskelsens intensitet og glød. At den i Ozons regi spiller seg ut i et solfylt Le Tréport i Normandie, med to billedskjønne adoniser i hovedrollene, gjør ikke gjenkjennelsen mindre. Det svekker heller ikke filmens stemningsfulle skjønnhet, tvert imot. Syns du november 2020 er kjip så det holder, kan Sommeren ’85 være et perfekt tilfluktssted.
Men at filmen er flott å se på, betyr ikke at den er udelt vellykket. For med så mye sol, så fin en strand og så heftige følelser, kjennes det rart å sitte i kinosalen uberørt inntil det nesten likegyldige. Det som berører meg mest, er 19 år gamle Félix Lefebvre, innimellom også skuespillet hans. Lefebvre er intens sjarmerende, med en sårbarhet i det unge, åpne ansiktet som treffer meg litt på samme måte som Ellar Coltranes da han spilte Mason i Boyhood. Ja, vi snakker morsfølelse her.
Lefebvre spiller 16-åringen Alexis, som da han kullseiler blir reddet av to år eldre David. Du vet omtrent fra første blikk mellom dem at det blir starten på en kjærlighetshistorie. Den får ikke bare tragisk utgang, den får en utgang som former et kriminalimysterium som åpner filmen og som filmens to første akter strukturerer seg rundt gjennom kjappe nåtidssekvenser og lengre flashbacks. Men på hvilken måte er Alexis skyldig i det som skjer?
Sommeren ’85 er fransk så det holder, og bringer inn tematikk som ikke er uvanlig i slike filmer. Klasseskiller antydes. David og moren (den fabelaktige Valeria Bruni Tedeschi) driver en relativt lukrativ butikk og bor ikke trangt, akkurat. Alexis far er verftsarbeider, moren hjemmearbeidende. Ingen av dem virker spesielt åpne for det faktum at deres repsektive sønner er skeive. Kanskje med unntak av Alexis mor.
Ikke at det problematiseres. Utenfor familien legger ikke Alexis og David skjul på sin lidenskap. Det ligger der mer som noe uutalt som av og til kommer med små bobler til overflaten, gjerne når den engelske au pairen Kathy (Philippine Velge) dukker opp på scenen. Kathy får etter hvert en sentral rolle, men fungerer også som en sjarmerende, småkomisk figur; hun snakker fransk med en britisk aksent så tjukk at selv jeg, som knapt kan fire ord på fransk, nesten forstår hva hun sier.
Alle foto: Fidalgo
Så hva er problemet? Noe av problemet er at filmen bygger opp til noe den ikke innfrir, verken emosjonelt eller hva angår «kriminalmysteriet». Innledningen, og skildringen av de to ungguttenes dragning mot hverandre og erotiske utfoldelse, er nydelig. Tidskoloritten er flott, filmingen nydelig. Kjemien mellom Alexis og David er flott. Benjamin Voisin gestalter en David som både er forførerisk, varm, sjarmerende, lett utagerende – og iskaldt hovmodig. Lefebvre glipper litt når han skal spille noe dypere, mer nyansert enn åpen, glad og forelsket. I siste akt er det som om luften går ut av det hele.
Mange filmer i François Ozons store produksjon handler om å utforske begjærets ulike aspekter, innenfor ulike rammer. I så måte skriver Sommeren ’85 seg inn i en slags serie, men ikke som hans beste. Der rager fortsatt Swimming Pool (2003) aller høyest. Generelt holder jeg trolig I de beste hjem (2012) for Ozons aller beste. Du kaster ikke bort pengene dine om du ser Sommeren ’85. Ihvertfall ikke om du går til den med litt lave forventninger. Jeg ble skuffet, men kanskje blir du positivt overrasket.
Sørensens filmservice 