The Lady vil ikke synge blues

Billie Regi: James Erskine, USA, dokumentar, 1 time 36 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere (der kinoene er åpne) 13. november.

Alle som har hørt Billie Holiday synge Strange Fruit vet hvilket krasjkurs sangen er for å gi innblikk i det som nå, i kjølvannet av Black Lives Matter, har fått den presise betegnelsen strukturell rasisme. Strange Fruit er kanskje musikkhistoriens mest eksplisitte, presise, mest opprørende og (tilbakeholdt) rasende protestsang. Jeg har aldri før sett Holiday fremføre den. Å se det, er verdt kinobiletten alene. Og for dere som ikke kjenner teksten, her er den:

Southern trees bear strange fruit
Blood on the leaves
Blood at the root
Black bodies swinging in the southern breeze
Strange fruit hanging from the poplar trees
Pastoral scene of the gallant south
The bulging eyes and the twisted mouth
The scent of magnolia sweet and fresh
Then the sudden smell of burning flesh
Here is a fruit for the crows to pluck
For the rain to gather
For the wind to suck
For the sun to rot
For the tree to drop
Here is a strange and bitter crop

For dem som fremdeles ikke måtte skjønne hva det går i: Sangen beskriver lynsjingen av fargede i sørstatene. Og beklager til dere som syns jeg blir i overkant belærende her. Så gammel som jeg er, oppdager jeg stadig nye felt der jeg overraskes over hva som må forklares og muligens overforklares. Det er ikke en gammel dames klagesang, det er en iakttakelse, og jeg legger ikke noen anklager mot yngre folks i den. Virkelig ikke.

Billie Holiday blir hektet for dopmisbruk. Alle foto: Arthaus

Nok om det. Billie Holiday, altså. Ironisk nok er den eneste platen jeg har med henne albumet Lady Sings the Blues, som utkom i 1956, samme år som jeg ble født. Ironisk fordi noe av det jeg lærer gjennom Erskines dokumentar, er at Holiday slett ikke ville synge blues. Men det er et vidunderlig album.

Var man tabloid nok, kunne tittelen «Sex, misbruk og kassetbånd» vært brukt her. Dokumentarens utgangspunkt, basismateriale og dramaturgiske virkemiddel er alle opptakene Linda Lipnack Kuehl gjorde på 1970-tallet med folk som sto den bemerkelsesverdige sangerinnen nær. Kuehl døde under mystiske omstendigheter i 1978, før hun fikk skrevet ferdig boken alle intervjuene var en del av researchen til. Det kan se ut som om Kuehl hadde som feministisk utgangspunkt å tegne et bilde av Holiday som offer for datidens raseskille, der hun som kvinne var et dobbelt offer, og for misbruk, både seksuelt og som rusavhengig, samt for mannlige drittsekker som åpenbart sto i kø.

Det er nok til dels en slags sannhet, i den grad det finnes noen sannhet med to streker under når det kommer til mennesker, deres livsløp og skjebne. Dokumentaren bringer inn flere elementer som nyanserer bildet på en måte som i stor grad overlater oppfattelsen av henne til våre egne vurderinger som tilskuere. Men som også setter en del av handlingene hennes i en kontekst av overlevelse. Den som aldri har måttet hore for å overleve, kan kaste den første sten.

Jeg nøler med å røpe for mye, men dette synes klart: Billie Holiday var grov i kjeften. Hun hadde både kvinnelige og mannlige elskere. Hun var trolig en munnfull. Hun var rusavhengig. Og hun var en gudbenådet sanger, med mål å synge slik Armstrong spilte trompet. Og det gjorde hun. Som 14-åring dro hun fra fattige kår i Baltimore til New York, der hun begynte å synge på ulike scener. Kanskje er hun innbegrepet av det Springsteen synger om når han synger at «she grew up where girls had to grow up fast.» I kjølvannet av dette ligger en annen av filmens intensjoner, som ikke er helt forløst: Hvorfor går det ofte så galt med kvinnelige artister som når toppen?

I tillegg til avspilling av Kuehls opptak, består filmen av stillbilder, svart-hvite filmopptak og famlede, sepiafargede bilder og opptak. Det gjør den på mange måter til en relativt tradisjonell dokumentar. Samtidig tegner den et bilde av et menneske på en tid og et sted og under forhold som peker direkte mot nåtidens USA. Den henter litt ved å knytte Kuehls skjebne sammen med Billies, men bare litt. Som dokumentar er den ikke altoppslukende, selv for en som dels smelter som smør, dels fryser til is av Holidays stemme og nakne sangstil. Det som gjør sterkest inntrykk, er øyeblikket der hun synger Strange Fruit. Blikket. Den urørlige kroppen. Og den transformerte kroppen. Dette er en Billie Holiday som ser ganske annerledes ut enn den Billie Holiday vi har fulgt i filmen. Vi får forklaringen. Det er virkelig en trist, trist historie.