Nå trenger vi noe gøy fra USA. Her er noe gøy fra USA.

Palm Springs Regi: Max Barbakow, komedie, USA, 1 time 30 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 6. november

Palm Springs henter mye av premisset fra Groundhog Day/En ny dag truer (1993), en film som for min del og muligens utilgivelig forsvant i et svart hull av skilsmisse, flytting til og nyetablering i ny by og ny jobb, og et nytt og oppslukende kjærlighetsforhold. Nåja. Men det er ikke helt irrelevant.

Å ikke ha sett den, spiller ingen rolle for gleden ved å se Palm Springs. Særlig ikke hvis du er begeistret for ideen om tidsloop. Eller av og til kjenner på den litt utmattende følelsen av at alt egentlig gjentar seg, dag etter dag, med bare ørsmå variasjoner.

Vidunderlige Christin Milioti spiller Sarah, den ene hovedrollen.
Alle foto: Christopher Willard/Hulu

Nyles (Andy Samberg) våkner til en dag der han skal i bryllup sammen med kjæresten. Og bryllup blir det. Og utroskap og fanteri. Og et møte med Sarah, spilt av uimotståelige Cristin Milioti. Det vi da, i begynnelsen, ikke vet er at Nyles er fanget i denne tidsloopen, som han uforvarende trekker Sarah inn i, og som gjør at de dag etter dag etter dag skal våkne til denne morgenen, med dette bryllupet, denne utroskapen, dette fanteriet, denne utmattende følelsen av at uansett hva du legger inn av små variasjoner, når du uansett et punkt der du må sette en stopper for det.

Det høres ikke særlig romantisk ut, men faktum er at Palm Springs er en av de mest romantiske filmene jeg har sett på lenge. Ikke minst fordi det tilsynelatende lettbeine premisset har noen dypere lag lett skjult under alle vittighetene. For det er utrolig vittig, også. Det er så vittig at jeg glemte å ta et eneste notat underveis. Den er vittig på en tørr, skakk, sår, overraskende og superkomisk måte. Og den byr på et vidunderlig samspill mellom Samberg og Milioti. sa jeg at jeg ble forelsket i Milioti? Jeg ble forelsket i Milioti.

Fordi jeg glemte å ta notater, hadde jeg tenkt å ikke skrive om filmen. Men så slumpet jeg til å se traileren, og kjente på varmen som bredte seg ved å bli minnet om den. Og det skjedde samme dag som valget i USA, der mangt og meget minner om å bli kastet inn i en utmattende tidsloop. Selv om ikke noe i skrivende stund er avgjort. Likevel har jeg hele dagen vært nedstemt på grensen til deprimert, og den traileren, og påminnelsen den gav, var en opptur av dimensjoner. Dette er gode og gøyale nyheter fra USA, og det er bare å ta det til seg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s