En vidunderlig film, rett og slett

Nomadland Manus og regi: Chloé Zhao, drama, USA, 1 time 48 minutter. Førpremiere på Biff. Ordinær kinopremiere i januar 2021.

Noen filmer får jeg lyst til å være i for alltid. Dette er en sånn film.

Ikke overraskende fikk den publikumsprisen på årets filmfestival i Toronto, den stakk også av med Gulløven og to andre priser i Venezia. Og det er så fortjent, så fortjent.

Fabelaktige Frances McDormand (som også er produsent) spiller Fern. Hun er enke. Den vesle industribyen med det storslåtte navnet Empire er i praksis lagt ned i kjølvannet av finanskrisen. Så den aldrende kvinnen forlater byen hun har bodd i på overtid, og legger ut på landeveien i en spesialinnredet liten bobil. Foran henne ligger strøjobber og sesongarbeid, men også stor frihet. Og, ikke minst, møter med andre mennesker som i likhet med henne lever et liv som nomader i et USA der marginalisering og økonomisk fattigdom ligger like foran dørstokken for tusenvis av arbeidere og mennesker i lavere middelklasse.

Bortsett fra David Strathairn i rollen som Dave, spilles de av folk som også i virkeligheten lever som nomader og samles i ulike fellesskap, gjerne ute i ørkenen. Det gir filmen et særeget, sterkt dokumentarisk preg, og byr også for oss tilskuere på uforglemmelige møter med uforglemmelige mennesker.

Alt i livet er bare for en stund, og dette er filmen en påminnelse om. Samtidig er den så mye mer. Den viser fliker av det samme USA Thomas Seltzer tar oss med til i dokumentarserien UXA på NRK, men holder lavmælt og distinkt frem en hvordan verdighet og solidaritet er en høyst levende størrelse blant disse menneskene som lever på kanten av, eller utenfor, det ordinære samfunnet.

Filmen er en fiksjonalisering av Jessica Bruders dokumentarbok Nomadland: Surviving America in the 21st Century.  Den drives frem av McDormands skuespill (knapt noen andre enn henne kunne spilt Fern), av praktfulle landskapsbilder, av poesien som skapes av vanlige menneskers drømmer, opplevelser og erfaringer, og av en nesten meditativ ro. Jeg sitter i kinosalen og ønsker at det aldri tar slutt. Dette er humanisme på film, gitt oss som en myk hånd over kinnet. Og bakom synger politikken, men den må vi resonnere oss frem til selv.

Se den på Biff om du kan. Hvis ikke, bare gled deg til den kommer på kino i januar. Den kan godt vise seg å være en av de aller beste filmene i 2021.

BIFF SPESIAL: Krevende og fascinerende om Sovjet-paranoia

DAU. Natasha Manus og regi: Ilya Khrzhanovskiy og Jekaterina Oertel, drama, Ukraina / Tyskland / Russland / Storbritannia, 2 timer 25 minutter Vises tirsdag 13. kl. 17.45 og torsdag 15. kl 13.45 på Cinemateket. Kan også strømmes på BIFF+ fra 12. til 31. oktober.

Mye er tematisk gjenkjennelig i denne filmen, men innpakningen står i en særstilling. Det er en krevende film å se fordi den går dypt inn i menneskelig smerte og fornedrelse, uten omsvøp, eksplisitt, og like usimulert som sexscenene er. Samtidig er den filmatisk utsøkt, strålende spilt i en stil som minner om improvisasjon (og trolig er det) og som derfor får en særegen, ledig, uforutsigbar form der det også gjøres plass til humor midt i elendigheten. Og midt oppi alle fyllekulene. For dem er det en del av.

Filmen inngår i et større kunstprosjekt som har som mål å gjenskape klimaet fra Stalin-perioden i Sovjet. Litt mer om det senere. Hovedpersonen Natasha (Natalia Berezhnaya) styrer kantinen på et hemmelig forskningsinstitutt, og har et særdeles dobbeltartet forhold til sin underordnede, den langt yngre Olga (Olga Shkabaryna).

Et av eksperimentene på forskningsinstituttet består i å putte frivillige i et trekantet skap som refereres til som orgonskap, opprinnelig utviklet av psykologen  psykologen Wilhelm Reichs for å tilføre mennesker en form for kosmisk energi. Forsøket ledes av den franske vitenskapsmannen Luc (Luc Bigé), som på en fest går til sengs med Natalia. Neste stikkord: KGB.

Ifølge filmnettstedet imdb er dette Natalia Berezhnayas eneste filmrolle, noe som simpelthen er ubegripelig. Ikke bare har hun en helt formidabel tilstedeværelse, hun spiller frem en av de mest sammensatte kvinneskikkelsene jeg har sett på lenge, og har et ansikt som makter å speile alt fra en slags autorativ forakt til troskyldighet på en skala fra naiv til muligens manipulerende. Og hun viser et formidabelt mot som skuespiller.

Multimediaprosjektet DAU har pågått siden 2006, og Natasha er er en av flere filmer i prosjektet, men den første som vises som selvstendig verk. Opprinnelig var hensikten å lage en biografi om Lev Landau, med kallenavnet Dau, som fikk Nobelprisen i fysikk i 1962. Men det ballet på seg, for å si det sånn, på en måte som kan minne om Charlie Kaufmans film Synecdoche, New York (2008). Prosjektet innebar bl.a byggingen av DAU-instituttet i Ukraina, som med sine 12.000 kvadratmeter skal være det største filmsettet i Europa, og som mellom 2008 og 2011 involverte vitenskapsfolk, kunstnere, musikere, filosofer og en rekke andre og høyst ulike yrkesgrupper. Blant de involverte finner vi blant andre kunstneren Marina Abramovic og Brian Eno.

I tillegg til flere filmer har prosjektet resultert i en rekke evenementer og konferanser. Men dette er egentlig mer fun facts enn nødvendig for å se og forstå en film som så tydelig viser hvordan menneskelighet og umenneskelighet eksisterer parallelt i et totalitært samfunn.

BIFF SPESIAL: Åpningsfilmen er et kinderegg for de av oss som liker å ruse seg på alkohol

Et glass til Regi: Thomas Vinterberg, Danmark, drama, 12 år, 1 time 55 minutter. Åpner Bergen internasjonale filmfestival i dag. Ordinær kinopremiere 23. oktober

Denne filmen gjør meg tørst. Den vekker lysten på en fyldig bordeaux, en leskende gin tonic, en knusktørr hvitvin. Den trigger lengselen etter rusens salighet. Og den får meg til å tenke at jeg aldri skal smake en dråpe alkohol mer i hele mitt liv.

Så, for å gå rett på konklusjonen: Et glass til er både livsbejaende, vond og vidunderlig. Og den befester nok en gang hvilken formidabel skuespiller Mads Mikkelsen er. Han spiller Martin, en uinspirert og uinspirerende historielærer som har mistet all gnist og faglig glede i klasserommet, og også glidd bort fra konen Anika (Maria Bonnive). Det han har, er tre gode kollegaer: Gymlæreren Tommy (Thomas Bo Larsen), psykologilæreren Peter (Lars Ranthe) og musikklæreren Nikolaj (Magnus Millang).

Den eksperimentelle drikkingen Martin (Mads Mikkelsen) bedriver løser opp i hans fastlåste tilværelse. Vil den også bringe han og konen Anika (Maria Bonnevie) nærmere hverandre? (Alle foto: Arthaus)

Peter har lest den norske psykologen Finn Skårderuds teori om at mennesket er født med minus 0,5 promille. Under en bursdagsmiddag med kompisene lanserer han ideen om å se hva en balansert promille har å si for vår samhandling med omverdenen. Det blir starten på en «forskningsmessig» tilnærming til fyll på ulike nivåer. Med de så vel positive som negative konsekvensene et slikt eksperiment kan få.

Sammenliknet med filmer som Festen, Jakten, og Submarino (min Vinterberg-favoritt) er ikke dette Vinterbergs mest dyptpløyende film. Men Et glass til har en herlig energi som får effektiv drahjelp av all festingen, av musikken, og av en balansert og rytmisk veksling mellom villskap, alvor og smerte. Å spille full er utfordrende, overspillet ligger rett rundt hjørnet, men de fire balanserer kunsten på en måte som får frem både hvor ellevilt gøy det kan være å se drita folk styre på, og å være ganske pærings selv – og hvor patetisk og trist fylla også kan arte seg.

Thomas Bo Larsen gjør en nydelig birolle som gymlæreren Tommy.

Filmen står fint som en dobbeltbunnet kommentar til alkoholens posisjon i samfunnet, og den gjør det uten å moralisere eller glorifisere. På sett og vis er den spesifikt dansk, ifølge en undersøkelse fra 2017 drikker danskene 9,1 liter ren alkohol i året, nordmenn 6,8. Men tallene er usikre; andre undersøkelser indikerer et langt høyere alkoholkonsum i Norge. Et glass til viser uansett hvor integrert alkoholen er i vårt sosiale liv, på godt og vondt, og med den samme dobbeltheten filmen signaliserer. For som lærer skal man selvsagt ikke være beruset i klasserommet, selv om promillen er lav og resulterer i kreativ og fengslende pedagogikk. Men ingen leer på øyelokket når selv rektor skåler i boksøl den dagen de videregående elevene er uteksaminert og har fått på seg den danske varianten av russeluen.

Det er for øvrig en scene som spiller opp til filmens lekne og energiske avslutningssekvens, der Mikkelsen gjør formidabel bruk av bakgrunnen sin som danser. Wow!

En suppete og gjennomsiktig tåreperse

Summerland Manus og regi: Jessica Swale, Strorbritannia, drama, 9 år, 1 time 39 minutter. Norsk premiere 9. oktober

Tre faktorer gjør at jeg i det hele tatt holder ut å se denne til tider uutholdelige filmen ferdig: Den handler til dels om lesbisk kjærlighet i en tid da skeiv kjærlighet ikke bare var uglesett og skammelig, men også forbudt. Den er ikke så helhvit som filmer i denne sjangeren og fra denne epoken pleier å være; hovedpersonen Alices store kjærlighet er mørkhudet. Men hun er også forduftet. Ikke fordi hun ikke elsker Alice, men fordi hun må følge sin intense trang til å bli mor.

Gugu Mbatha-Raw spiller Vera, Alices store kjærlighet. Her fra deres første møte i 1926.

Dessuten foregår filmen i så blendende vakre omgivelser rundt Dover at man skulle ønske man kunne sette seg på første fly til Kent. Ut over det, er den like forutsigbar som filmene som i sin tid gikk på fjernsynskanalen Hallmark, og så gjennomsiktig at hver minste bokstav i manus skinner gjennom.

Gemma Arterton spiller Alice, forfatter av fagbøker om mytologi, bosatt i et britisk-romantisk landsens hus med utsikt til de berømte klippene. Og når jeg sier spiller, så mener jeg spiller. Altså skuespill jeg ikke tror på, slik jeg heller ikke tror på denne trumpne damen, lett ufyselige Alice liksom skal være der hun tramper gjennom landsbyen på en måte som signaliserer at hun er «en sterk og selvstendig kvinne», som det heter i vaskeseddelen. Okei, landsbyens unger og ungdommer plager henne, de kaller henne heks, og den voksne befolkningen ser også en smule skjevt til henne, så holdningen skal signalisere at hun gir blaffen. Men må man også være et rævholl for å være sterk og selstendig og gi eff? For ordens skyld: Jeg liker at kvinner får være rævholl på film. Men denne figuren tror jeg ikke på et sekund.

Gemma Arterton må ty til overspill for å agere den steile Alice.

Andre verdenskrig raser, bombene faller over London, og barn evakueres til Dover og Kent for å skjermes fra krigshandlingene. En dag står en stram dame utenfor Alices dør. Ved siden av henne står Frank (Lucas Bond), et beskjedent sjarmtroll av en guttunge. Alice skal være hans verge. Men hun har alldeles ikke søkt om å være verge for et evakuert barn av en departementalt ansatt mor og en krigsflygerfar. Hun har slett ikke tid til å ta seg av ham. Han blir likevel, for noen dager, til det spas frem en alternativ familie. Gjett om Alices «harde» hjerte smelter. Gjett i det hele tatt hva historien gjemmer (på sitt åpebare vis), og det slår til.

Til tross for presumptivt gode skuespillere som Arterton, og veteranene Penelope Wilton og Tom Courtenay, greier regissør Jessica Swale aldri å blåse liv i historien, personene i den og de gode intensjonene som åpenbart ligger som premiss for fortellingen. I stedet får vi en opphopning av klisjeer som flyter sammen i et suppete melodrama og en sentimentalitet så søtladen at selv jeg, som griner for et godt ord, bare kjenner meg emmen.

Men nydelig landskap, altså. Og fine kostymer.