Skremmende sykdomsbilde

Relic Regi: Natalie Erika James, USA/Australia, grøsser, 1 time 29 minutter, aldersgrense 15 år. Norgespremiere 30. oktober

Hvor smart det er å bruke Alzheimer som allegori i en skrekkfilm, er jeg usikker på. På sitt beste funker det som fy. På sitt verste funker det overhodet ikke.

Jeg er heller ikke sikker på om dette er filmen som får lokket grøsserfansen på kino i høst. I beste fall er den ikke skummel og ekkel nok for de som vil ha mest mulig bø! og gørr. I verste fall kan filmens premiss gå litt for mange hus forbi, med latter på feil sted som resultat. Men dette er bare (fordomsfulle) antakelser.

Relic låner det hjemsøkte huset som ramme for det som – igjen, på sitt beste – er en effektiv, billedlig beskrivelse av hvordan Alzheimer ikke bare rammer den som blir syk, men får vidtrekkende konsekvenser for de nærmeste. Filmens hus befinner seg i landlige omgivelser et stykke utenfor Melbourne, og bebos av Edna (Robyn Nevin), en kvinne i 80-årene som en dag bare forsvinner og blir borte i flere dager. Datteren Kay (Emily Mortimer) og datterdatteren Sam (Bella Heathcote) drar hjem til henne for å prøve å finne ut hva som har skjedd.

Etter noen dager dukker Edna opp. Hun vil ikke si hvor hun har vært. Kanskje vet hun det ikke. I dagene som følger skal hun i større og større grad veksle mellom tilstedeværelse og en skremmende veksling mellom aggresjon, angst og glemsomhet. Regissør Natalie Erika James bruker mange av skrekkfilmens troper, som knirkende dører, skygger, underlige lyder, uforklarlige fenomener, men greier forbausende ofte å fylle dem med noe mer. I en spesielt rørende scene har Edna lagt seg, men er redd for «det», et «noe» hun mener har inntatt huset. Nå er «det» under sengen. Kay må trøste, må sjekke under sengen at det ikke er noe der. Slik gjenskapes barndommens angst for monstre i skap og under senger, men smertelig snudd på hodet nå.

Som frisk, og uten noen å ha noen i familien som lider av Alzheimer, kan jeg selv bare forestille meg hvordan sykdommen kan arte seg, og hvor angstfremkallende den kan være, både for den syke og for pårørende. Men jeg har hatt en tung depresjon, og kjenner hvordan en sekvens i filmen også er et sterkt bilde på hvordan depresjon kan arte seg: I et rom fullt av kasser fylt med bilder, papirer og annet som er mer eller mindre ryddet bort, finner hun en dør hun går gjennom, bare for å komme inn i en labyrint av korridorer og rom, også de fylt med alt et menneske samler opp gjennom livet. Det er et både nydelig og nitrist bilde på minner som stues bort, gjemmes, glemmes.

Sam (Bella Heathcote) går seg vill i skremselens korridorer.

Samtidig smalner rom og korridorer mer og mer, tingene forsvinner, veggene mørkner som av råte, klaustrofobien, angsten og forvirringen tar overhånd. Strømmen går. Med bare det sparsommet lyset fra mobilen må Sam prøve å orientere seg i de kvelende omgivelsene, der alt bokstavelig talt snører seg sammen rundt henne.

Her greier altså filmen å være både allegorisk vellykket, og ekkel og skremmende samtidig, og jeg skulle ønske regissøren hadde greid å holde denne balansen. For når bestemor Edna bokstavelig talt blir et monster, tipper det over for meg. Nå skal det sies at hun hanker det inn på en måte som er relativt forsonende, og med en viss poetisk kvalitet, uten at det likevel er helt vellykket. Helt vellykket er heller ikke de innskutte, drømmeaktige (eller snarere marerittaktige) og lettere groteske scenene fra en hytte i skogen. De blir bare delvis forklart, og kan lett leses inn i det allegoriske, og i Kays psyke, stilt overfor morens sykdom. Men for meg blir de hengende som litt for lite integrert i handlingen.

Relic er blitt sammenliknet med Ari Asters fantastiske Hereditary. Den sammenlikningen tåler den overhodet ikke, verken hva angår subtilitet eller skremselsfaktor. Jo, Relics åpningsmusikk er så skummel at jeg så beksvart på å sitte mutters alene i kinosalen på pressevisning, og sukket lettet da en kollega snek seg inn i akkurat siste liten. Men da rulletekstene begynte å gå, kjente jeg mer på at filmen frembrakte en stor sørgelighet, enn skrekk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s