Liten film om stort tema

Livet etter døden Manus og regi: Klaus Härö, Finland, drama, 1 time 21 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 30. oktober

Når sorgen rammer oss, slipper vi den da til? Hvordan sørger vi? Lar vi andre ta del i sorgprosessen? Stor tematikk, altså, presentert i en av de minste filmene jeg har sett på lenge. Det er ingen negativ karakteristikk.

Jeg nøler med å kalle den hverdagslig, for sorg og hverdagslighet er to kolliderende størrelser. Likevel er det noe ekstremt hverdagslig over filmen. Kanskje fordi Nisse, nyslått enkemann, vil ha begravelsen overstått så raskt som mulig, uten innblanding av utenforstående og med bare de nærmeste til stede. I praksis betyr det ham selv og sønnen.

Nisse (Peik Stenberg) kan gjerne kalles en gretten gammel gubbe; det er han jo. Men det ville være å underslå kompleksiteten man kan lese i den tverre, avvisende, ofte kommanderende oppsførselen hans. Han synes å være en mann som vet at han ikke har strukket til, som vil overbevise seg selv og andre om at han faktisk var der for konen Leila, men som ikke er i stand til å innta noen som helst sentimental positur. Eller vent; jo – det er han jo. Følelsene slipper til. Men da i en litt vikarierende setting.

Livet etter døden kan best kalles en veldig tilforlatelig film. Ikke spesielt medrivende, men trass tema makter den å være ganske morsom innimellom. Filmen er særdeles lite urban, Nisse bor langt utpå landet utenfor Helsingfors. Kanskje er han også en litt utdøende mannstype? Han er på min alder, men minner meg mest om menn i min far og bestefars generasjon. Ikke dermed sagt at han ikke står til troende og ikke finnes som type, for all del. Og har man kjent noe eksemplarer av arten, gjenkjenner man lett en del dialoger og replikker, og får rikelig anledning til å humre litt.

Under det tilforlatelige, og i tillegg til sorgen, ligger også et hav av melankoli, og en god del fånyttes nostalgi. Den kommer til uttrykk når Nisses søster Elsa (Lena Labart) dukker opp med sin porsjon av det kanskje familiære kontrollbehovet, og med en bitterhet hun prøver å holde i sjakk ved forsøksvis å reetablere et søskenforhold som trolig ikke har vært nært på årevis. Midt i det hele er det heller ikke mye plass til Nisses sønn, Stefan (Martin Paul), og hans sorg over moren.

Mye usagt, mye stablet på loftet, mye å rydde opp i – i konkret og overført betydning. Og så liker jeg hvordan Härö filmatisk bruker bilkjøringen gjennom landskapet, i skiftende vær og med ulik forsering av en jernbaneovergang. Det gir en film som ikke gir uutslettelig inntrykk, men med detaljer jeg vil huske. Den grønne varebilen. Den bitre striden om en lampe. Kommodeskuffene fulle av bilder. Livet 1:1, på stort lerret.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s