BIFF SPESIAL: Provoserende og fascinerende om seksualitet

h

Instinct Regi: Halina Reijn, drama, Nederland. Vises på Biff fredag 16. oktober kl. 15.

Noen filmer gjør meg kvalme, og ikke alltid på en god måte. Jeg skal ikke si at kvalmen jeg følte underveis i denne filmen var av det gode slaget, men den reflekterer de mange lagene og skiftningene i Halina Reijns ytters fascinerende og forstyrrende regidebut. Om noe, understreker filmen at den menneskelige seksualiteten er et råskinn, på godt og vondt. Og av og til må vi våge å stirre inn i dens mørke sider.

Marwan Kenzari er i dobbel forstand fryktinngytende god i rollen som Idris, en brutal voltektsforbryter med uttalte psykopatiske trekk. Hovedpersonen Nicoline (en minst like god Carice van Houten) møter ham da hun som erfaren psykolog på feltet begynner å jobbe på rehabiliteringsanstalten der han soner. Hun blir terapeuten hans. Kollegene hennes mener Idris er klar for løslatelse. Nicoline er uenig. Hun ser en fortsatt farlig, manipulerende mann, fullt kapabel til å skade andre nok en gang. Men hun blir også, motvillig, erotisk tiltrukket av den ham. Noe som muligens er gjensidig. Eller bare et utslag av Idris tilsynelatende behov for å kontrollere. Eller en nøye kalkulert, manipulativ atferd.

Det spørsmålet er et av mange uklarheter filmen sirkler rundt på nesten hypnotisk vis. For hvem er overgriperen i denne relasjonen, der maktkostellasjon påvirkes av kjønn, posisjon, drifter, psykologi og muligens bakenforliggende traumer. Hva skjuler seg egentlig i Nicolines bakgrunn? Første gang vi møter henne, er i et rollespill i et treningsopplegg, der hun spiller psykotisk, og der politifolkenes mulige redsel for å trå over kroppslige grenser gjør at hun «lurer» dem. Introen kan godt leses som et forvarsel en Nicoline som spiller rollespill, generelt og spesielt.

Men vi ser også en hyperkontrollert kvinne bosatt i en moderne, litt kjølig, ytterst velordnet leilighet. Men vi ser henne også sammenkrøpet i fanget på en mor som pleier tettere kroppskontakt med datteren enn hva muligens sunt er. Uten at noe sies eksplisitt, annet enn gjennom van Houtens eminente spill, vokser Nicoline frem som et rastløst og dypt ensomt menneske som synes ute av stand til å inngå i det man kanskje kan kalle «normale», kjærlige settinger. Eller faste ansettelser, for den saks skyld.

Reijn og medmanusforfatter Esther Gerritsen tegner opp et komplekst landskap der ingen svar kan leveres med to streker under. Slik tvinges vi som tilskuere til å gå inn i det samme landskapet og stille noen spørsmål som i dagens diskurs kan være ytterst provoserende for mange. Også for meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s