BIFF SPESIAL: Beksvart og godt fra Ukraina

Bad Roads Manus og regi: Natalya Vorozhbit, Ukraina, drama. Vises på Biff onsdag 14. kl. 10.15

Hva gjør krig med relasjoner mellom mennesker? Noen av svarene får vi i destillert form i denne mørke, tidvis brutale filmen, der det også gis plass til aburditeter og humor, eller absurd humor, for den del.

Natalia Vorozhbit er primært dramatiker, særdeles kritikerrost sådan, med flere stykker satt opp i London. Deriblant Bad Roads fra 2017, som hun her regisserer i sin første langfilm. Sporene tilbake til teateret er svært synlige, både i dialogene og i scenografien, som i de ulike aktene utspiller seg på ulike, men svært avgrensede steder. En grensepost, et busskur i et halvurbant og nitrist bylandskap, i ruinene etter et spa og på en fattigslig gårdsplass etter at en ung kvinne har kjørt over og drept en høne, og brått befinner seg i en surrealistisk økonomisk forhandlingsposisjon.

Sporene av teater er overhodet ikke forstyrrende. Dialogene er knallgode. Den begrensede scenografien gir oss mulighet til å dykke ned i nettopp dialogene og interaksjonene som utspiller seg mellom menneskene. De enkelte aktene, eller historiene, har som fortellinger for så vidt ingen sammenheng med hverandre, men de har jo det likevel. Samlet forteller de om krigens råskap, hvordan mennesker formes av mistro og fiendebilder, av fattigdom, av ydmykelser og posisjoner der man kan ydmyke andre, av overlevelsesinstinkt, av håpløshet. Filmen svetter nihilisme fra hver eneste pore. Innimellom blir jeg kvalm av både brutaliteten og de menneskelige fornedrelsene. Heldigvis skjønner Natalia Vorozhbit at vi også trenger å le.

Dette var en av filmene jeg anbefalte da jeg ble bedt om å levere fire anbefalinger til BT. Det angrer jeg overhodet ikke på. Jeg sjekket den for øvrig med min ukrainske venn og kritikerkollega Anton Filatov, som nikket anerkjennende og poengterte at den viser virkeligheten akkurat slik den er i Ukraina akkurat nå. Det er nesten uutholdelig å tenke på. Heldigvis kunne gode Anton også fortelle at han siden sist var blitt pappa, til en liten gutt de hadde valgt å kalle Platon. For, som han skrev: «in current dangerous times it’s very important to keep philosophical point of view on everything that going on.» Jeg tror Anton og Natalia Vorozhbit er litt støpt i samme form. Det gir håp.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s