BIFF SPESIAL: Beksvart og blytung maskulinitets-kritikk

Beginning Regi: Dea Kulumbegashvili, drama, Frankrike/Georgia. Vises på Biff onsdag 14. oktober kl. 21.00.

Det kvadratiske 1:33-formatet er et på grensen til overforbrukt grep når klaustrofobiske stemninger skal formidles. I Dea Kulumbegashvilis Beginning fungerer det helt etter hensikten, og gir dessuten en film der mye ofte foregår utenfor billedkanten.

Filmen begynner med et tilsnitt av krim. I en avsides liten by i Georgia blir en liten menighet av Jehovas Vitner angrepet av gjerningsmenn politiet visstnok vet hvem er, men ikke har til hensikt å pågripe. Menighetshuset brenner ned. Yanas ektemann, forstanderen, reiser til Tblisi for forsøksvis å ordne opp i miseren. Før det får vi en samtale mellom ekteparet som langt på vei er klargjørende for forholdet mellom dem.

Så begynner ekle ting å skje. Langsomt, langsomt sirkler filmen inn det jeg leser som en blytung kritikk av (georgisk) maskulinitet og mannlig overmakt og maktmisbruk, pakket inn i bibelske referanser. Ikke uten grunn får vi i åpningsscenen en rekapitulasjon av historien om Abraham som ved å si seg villig til å ofre sønnen Isak, fikk sin tro satt på prøve. Yana (Iamze Sukhitashvili) synes å stilles overfor en tilsvarende prøvelse, av sin tro så vel som hele sitt livsgrunnlag. I den grad det måtte være noe skille der.

Innenfor den trange rammen byr Arseni Khachaturans foto på fantastiske bilder, være seg av landskap eller interiører, de siste ofte sparsomt opplyst og med en malerisk glød som gjør at vi tåler kameraets dveling, ihvertfall av og til. For dette er en uhyre langsom film. Av og til oppleves den som satt sammen av bortimot løsrevne øyeblikks- og stemningsbilder jeg ikke alltid skjønner hva leder til eller er ment å uttrykke. Yanas voksende misere? Kanskje. Men selv for meg som er vant til, og ofte liker at en film tar seg tid, blir dette i overkant seigt og uklart. Derfor kommer det som en overraskelse at sluttbildet er så til de grader overtydelig i sin symbolikk.

Når så er sagt, må det understrekes at dette er Dea Kulumbegashvilis første helaftens spillefilm, og som sådan er den imponerende, særlig i sin kompromissløshet, enten det gjelder til bruken av lange tagninger, stillestående kamera, poesi eller raseri. Men selv om jeg blir rasende på Yanas vegne, er det ikke en film som blir med meg særlig lenge etter at kinolyset er slått på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s