BIFF, KORTRAPPORT: Sårbart tema i varm og humoristisk innpakning

Babyteeth Regi: Shannon Murphy, drama, Australia. Vises på Biff torsdag 15. kl. 17.30 og lørdag 17. kl 14.30. Kan streames på Biff+ ut måneden.

Da BT ba meg anbefale fire filmer, var dette en av dem jeg mer eller mindre tilfeldig valgte. For hvordan anbefaler man film man ikke har sett? Uansett: Jeg angrer ikke.

Mange har nok sett Eliza Scanlen i Greta Gerwigs «Little Women» eller som lillesøster og Amy Adams motspiller i HBO-serien «Sharp Objects». I denne australske filmen gjør hun sin første hovedrolle, og den lover oss mange store filmopplevelser fremover. Sann mine ord.

«Babyteeth» er den typen film som balanserer i valsetakt, tung, lett, lett, tung, lett, lett, og gitt tematikken er det en hårfin balanse som jeg syns den mestrer. Plottet er kort sagt sånn: Milla (Scanlen) er 16. Hun spiller fiolin. Hun er uhebredelig kreftsyk. Hun forelsker seg i en hyperaktiv doplanger, Moses (Toby Wallace), og hva gjør foreldrene da? Det er et plot som kan gå alle veier, og en historie du for så vidt tror du har sett filmatisert et par hundre ganger før. Men Shannon Murphy gir den en rytme som ikke bare drives frem av nevnte valsetakt, den drives frem av stor smerte, godt driv, gode skuespillere og en vilje til å dykke ned i fortvilelsen slik den arter seg hos alle impliserte. På godt og vondt.

Muligens er jeg en enkel sjel, men sånn skrudd sammen er jeg, at jeg elsker filmer som i det ene øyeblikket får meg til å le høyt av åpenbare comic reliefs og familieære pinligheter, for i det neste å la meg grine som en en unge. Babyteeth trykker på disse knappene, og flere med. Den er både litt gjennomsiktig og veldig original, av og til badet i neon, av og til i utvaskede sandfarger. Og den kler begge deler like godt.

Det ene fine er at den får meg til å reflektere over hva jeg selv ville gjort om jeg var Millas mamma. Det andre fine er at den viser at folk kan være fleksible, selv når det står på som verst.