En vidunderlig film, rett og slett

Nomadland Manus og regi: Chloé Zhao, drama, USA, 1 time 48 minutter. Førpremiere på Biff. Ordinær kinopremiere i januar 2021.

Noen filmer får jeg lyst til å være i for alltid. Dette er en sånn film.

Ikke overraskende fikk den publikumsprisen på årets filmfestival i Toronto, den stakk også av med Gulløven og to andre priser i Venezia. Og det er så fortjent, så fortjent.

Fabelaktige Frances McDormand (som også er produsent) spiller Fern. Hun er enke. Den vesle industribyen med det storslåtte navnet Empire er i praksis lagt ned i kjølvannet av finanskrisen. Så den aldrende kvinnen forlater byen hun har bodd i på overtid, og legger ut på landeveien i en spesialinnredet liten bobil. Foran henne ligger strøjobber og sesongarbeid, men også stor frihet. Og, ikke minst, møter med andre mennesker som i likhet med henne lever et liv som nomader i et USA der marginalisering og økonomisk fattigdom ligger like foran dørstokken for tusenvis av arbeidere og mennesker i lavere middelklasse.

Bortsett fra David Strathairn i rollen som Dave, spilles de av folk som også i virkeligheten lever som nomader og samles i ulike fellesskap, gjerne ute i ørkenen. Det gir filmen et særeget, sterkt dokumentarisk preg, og byr også for oss tilskuere på uforglemmelige møter med uforglemmelige mennesker.

Alt i livet er bare for en stund, og dette er filmen en påminnelse om. Samtidig er den så mye mer. Den viser fliker av det samme USA Thomas Seltzer tar oss med til i dokumentarserien UXA på NRK, men holder lavmælt og distinkt frem en hvordan verdighet og solidaritet er en høyst levende størrelse blant disse menneskene som lever på kanten av, eller utenfor, det ordinære samfunnet.

Filmen er en fiksjonalisering av Jessica Bruders dokumentarbok Nomadland: Surviving America in the 21st Century.  Den drives frem av McDormands skuespill (knapt noen andre enn henne kunne spilt Fern), av praktfulle landskapsbilder, av poesien som skapes av vanlige menneskers drømmer, opplevelser og erfaringer, og av en nesten meditativ ro. Jeg sitter i kinosalen og ønsker at det aldri tar slutt. Dette er humanisme på film, gitt oss som en myk hånd over kinnet. Og bakom synger politikken, men den må vi resonnere oss frem til selv.

Se den på Biff om du kan. Hvis ikke, bare gled deg til den kommer på kino i januar. Den kan godt vise seg å være en av de aller beste filmene i 2021.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s