DAU. Natasha Manus og regi: Ilya Khrzhanovskiy og Jekaterina Oertel, drama, Ukraina / Tyskland / Russland / Storbritannia, 2 timer 25 minutter Vises tirsdag 13. kl. 17.45 og torsdag 15. kl 13.45 på Cinemateket. Kan også strømmes på BIFF+ fra 12. til 31. oktober.
Mye er tematisk gjenkjennelig i denne filmen, men innpakningen står i en særstilling. Det er en krevende film å se fordi den går dypt inn i menneskelig smerte og fornedrelse, uten omsvøp, eksplisitt, og like usimulert som sexscenene er. Samtidig er den filmatisk utsøkt, strålende spilt i en stil som minner om improvisasjon (og trolig er det) og som derfor får en særegen, ledig, uforutsigbar form der det også gjøres plass til humor midt i elendigheten. Og midt oppi alle fyllekulene. For dem er det en del av.
Filmen inngår i et større kunstprosjekt som har som mål å gjenskape klimaet fra Stalin-perioden i Sovjet. Litt mer om det senere. Hovedpersonen Natasha (Natalia Berezhnaya) styrer kantinen på et hemmelig forskningsinstitutt, og har et særdeles dobbeltartet forhold til sin underordnede, den langt yngre Olga (Olga Shkabaryna).
Et av eksperimentene på forskningsinstituttet består i å putte frivillige i et trekantet skap som refereres til som orgonskap, opprinnelig utviklet av psykologen psykologen Wilhelm Reichs for å tilføre mennesker en form for kosmisk energi. Forsøket ledes av den franske vitenskapsmannen Luc (Luc Bigé), som på en fest går til sengs med Natalia. Neste stikkord: KGB.
Ifølge filmnettstedet imdb er dette Natalia Berezhnayas eneste filmrolle, noe som simpelthen er ubegripelig. Ikke bare har hun en helt formidabel tilstedeværelse, hun spiller frem en av de mest sammensatte kvinneskikkelsene jeg har sett på lenge, og har et ansikt som makter å speile alt fra en slags autorativ forakt til troskyldighet på en skala fra naiv til muligens manipulerende. Og hun viser et formidabelt mot som skuespiller.
Multimediaprosjektet DAU har pågått siden 2006, og Natasha er er en av flere filmer i prosjektet, men den første som vises som selvstendig verk. Opprinnelig var hensikten å lage en biografi om Lev Landau, med kallenavnet Dau, som fikk Nobelprisen i fysikk i 1962. Men det ballet på seg, for å si det sånn, på en måte som kan minne om Charlie Kaufmans film Synecdoche, New York (2008). Prosjektet innebar bl.a byggingen av DAU-instituttet i Ukraina, som med sine 12.000 kvadratmeter skal være det største filmsettet i Europa, og som mellom 2008 og 2011 involverte vitenskapsfolk, kunstnere, musikere, filosofer og en rekke andre og høyst ulike yrkesgrupper. Blant de involverte finner vi blant andre kunstneren Marina Abramovic og Brian Eno.
I tillegg til flere filmer har prosjektet resultert i en rekke evenementer og konferanser. Men dette er egentlig mer fun facts enn nødvendig for å se og forstå en film som så tydelig viser hvordan menneskelighet og umenneskelighet eksisterer parallelt i et totalitært samfunn.
Sørensens filmservice 