BIFF SPESIAL: Åpningsfilmen er et kinderegg for de av oss som liker å ruse seg på alkohol

Et glass til Regi: Thomas Vinterberg, Danmark, drama, 12 år, 1 time 55 minutter. Åpner Bergen internasjonale filmfestival i dag. Ordinær kinopremiere 23. oktober

Denne filmen gjør meg tørst. Den vekker lysten på en fyldig bordeaux, en leskende gin tonic, en knusktørr hvitvin. Den trigger lengselen etter rusens salighet. Og den får meg til å tenke at jeg aldri skal smake en dråpe alkohol mer i hele mitt liv.

Så, for å gå rett på konklusjonen: Et glass til er både livsbejaende, vond og vidunderlig. Og den befester nok en gang hvilken formidabel skuespiller Mads Mikkelsen er. Han spiller Martin, en uinspirert og uinspirerende historielærer som har mistet all gnist og faglig glede i klasserommet, og også glidd bort fra konen Anika (Maria Bonnive). Det han har, er tre gode kollegaer: Gymlæreren Tommy (Thomas Bo Larsen), psykologilæreren Peter (Lars Ranthe) og musikklæreren Nikolaj (Magnus Millang).

Den eksperimentelle drikkingen Martin (Mads Mikkelsen) bedriver løser opp i hans fastlåste tilværelse. Vil den også bringe han og konen Anika (Maria Bonnevie) nærmere hverandre? (Alle foto: Arthaus)

Peter har lest den norske psykologen Finn Skårderuds teori om at mennesket er født med minus 0,5 promille. Under en bursdagsmiddag med kompisene lanserer han ideen om å se hva en balansert promille har å si for vår samhandling med omverdenen. Det blir starten på en «forskningsmessig» tilnærming til fyll på ulike nivåer. Med de så vel positive som negative konsekvensene et slikt eksperiment kan få.

Sammenliknet med filmer som Festen, Jakten, og Submarino (min Vinterberg-favoritt) er ikke dette Vinterbergs mest dyptpløyende film. Men Et glass til har en herlig energi som får effektiv drahjelp av all festingen, av musikken, og av en balansert og rytmisk veksling mellom villskap, alvor og smerte. Å spille full er utfordrende, overspillet ligger rett rundt hjørnet, men de fire balanserer kunsten på en måte som får frem både hvor ellevilt gøy det kan være å se drita folk styre på, og å være ganske pærings selv – og hvor patetisk og trist fylla også kan arte seg.

Thomas Bo Larsen gjør en nydelig birolle som gymlæreren Tommy.

Filmen står fint som en dobbeltbunnet kommentar til alkoholens posisjon i samfunnet, og den gjør det uten å moralisere eller glorifisere. På sett og vis er den spesifikt dansk, ifølge en undersøkelse fra 2017 drikker danskene 9,1 liter ren alkohol i året, nordmenn 6,8. Men tallene er usikre; andre undersøkelser indikerer et langt høyere alkoholkonsum i Norge. Et glass til viser uansett hvor integrert alkoholen er i vårt sosiale liv, på godt og vondt, og med den samme dobbeltheten filmen signaliserer. For som lærer skal man selvsagt ikke være beruset i klasserommet, selv om promillen er lav og resulterer i kreativ og fengslende pedagogikk. Men ingen leer på øyelokket når selv rektor skåler i boksøl den dagen de videregående elevene er uteksaminert og har fått på seg den danske varianten av russeluen.

Det er for øvrig en scene som spiller opp til filmens lekne og energiske avslutningssekvens, der Mikkelsen gjør formidabel bruk av bakgrunnen sin som danser. Wow!