13 måneder Regi: Niels Arden Oplev og Anders W Berthelsen, Danmark, 15 år. Norsk kinopremiere 29. mai
17. mai 2013 ble den 26 år gamle dansken Daniel Rye tatt som gissel av IS. Hva gjorde han der, i Syria?
Rye var friidrettsutøver og på det danske landslaget da et stygt beinbrudd satte en stopper for karrieren. Han bestemte seg for å prøve å lage et levebrød av hobbyen – fotografering. Og han lyktes. Derfor dro han som frilansfotograf til grensetraktene mellom Tyrkia og Syria for å dokumentere hverdagslivet til flyktninger og gjenboende syrere. En reise som resulterte i 13 måneder i fangenskap i det beryktede IS-fengselet i Raqqa i Syria. Her satt flere vestlige gisler, blant andre den amerikanske journalisten James Foley, som ble henrettet i 2014.
(Alle foto: Toolbox/Hummelfilm/Euforia/Martin Dam Kristensen)
IS krevde 15 millioner kroner i løsepenger for Rye. Den danske statens avvisende holdning til å betale terrorister løsepenger, og familiens kamp for å samle inn det enorme beløpet, utgjør en viktig del av filmen. Innsamlingen måtte nemlig skje i hemmelighet. Om gisseltakingen ble offentlig kjent, kunne det sette Ryes liv i fare.
Parallelt følger vi den unge danskens liv i fengeslet, torturen og fornedrelsen han og de andre fangene utsettes for; og hans vennskap med Foley. Slik sett er filmen også en hyllest til amerikaneren og den verdigheten og vennligheten han utviste ifølge filmen (og Rye).
Filmen er basert på Puk Damsgårds bok Ser du månen, Daniel, og selv om man vet utgangen på historien, greier Niels Arden Oplev og Anders W Berthelsen å formidle den på en en engasjerende og bevegende måte. Han gjør det uten fiksfakserier og kunstige grep, tvert imot, dette er en ganske nedpå og nøktern film som forteller historien rett frem fra A til Å. I den grad man kan kalle en film som dette nedpå. Rye og medfangene utsettes for uhyrligheter, og bare de det betales løsepenger for, overlever.
Men filmen kunne, i en annens hender, vært langt mer retorisk, blant annet i skildringen av de danske myndighetens holdning. I stedet velger den en relativ nøytral, beskrivende skildring av situasjonen, og overlater til tilskueren å reflektere over det moralske dilemmaet: Skal man redde et ungt og elsket menneske hvis det samtidig innebærer å støtte terrorister? Og hva blir de videre implikasjonene ved å gi etter for terroristenes krav?
Filmen legger ikke skjul på den forblindete holdningen, hatet og sadismen hos IS-krigerne og fangevokterne, men går heller ikke her i klisje-fellen. Så er det også uhyggelig nok at den mest sadistiske av dem, mannen som trolig henrettet Foley, er britisk.
For et norsk publikum er Niels Arden Oplev kanskje mest kjent for regien på den første filmen Lisbeth Salander-filmen, Menn som hater kvinner (2009). Han har også hatt regi på en rekke populære, danske TV-krimserier. Oplev er ikke filmkunstner, men han er god på effektiv, medrivende historiefortelling. Denne gangen har han også levert en viktig film. Viktig i den forstand at den skildrer hvilket terrorregime syrere flykter fra, og hvilke grusomheter IS-fanger gjennomlever. Men skal du se filmen, må du være forberedt på kvalmende brutalitet. Og på at du risikerer å begynne å grine. For han vet også å trykke på de emosjonelle knappene, Oplev. Som hun svarte, min kritikerkollega, da vi begge satt og snufset etter pressevisningen, og jeg spurte om hun grein. «Hva tror du? Jeg er ikke laget av stein.»
Sørensens filmservice 