Stillfarent portrett av far og datter

Light of My Life Manus og Regi: Casey Affleck USA, 15 år. Norsk kinopremiere 26. mai

Light of My Life må finne seg i å bli sammenliknet med særlig John Hillcoats fantastiske filmatisering av Cormac McCarthys roman The Road (2009), men også med Debra Graniks Leave No Trace. Og da kommer Afflecks film til kort. Først og fremst fordi manuset følger en litt for kjent mal, som ikke byr på noen form for originalitet eller overraskelse.

Samtidig er det en nokså urettferdig sammenlikning, for isolert sett er dette en fin liten film som tegner et nydelig portrett av et sterkt far/datter-forhold. Et forhold som får voldsom tyngde av den underliggende historien: En pandemi som for noen år siden tok livet av jenter og kvinner. Livsvilkårene for de få gjenlevende antydes bare så vidt. Men det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hva de utsettes for.

Derfor er det mer enn livsnødvendig for fortellingens far (nydelig spilt av Casey Affleck selv) å skjule at hans prepubertale barn, Rag, er en jente. Livet de lever er en slags blanding av faren og sønnens evige flukt og overlevelseskamp i The Road, og Will og Toms villmarksliv i Leave No Trace. Med det ekstra momentet at Rags kjønn må holdes skjult. Og at farene som truer, stort sett handler direkte om henne.

I bunn av Afflecks film ligger et både humanistisk og feministisk premiss. Filmen peker både på kvinners ufattelige styrke og på sårbarheten som knytter seg til rollen de spiller både som seksualobjekter og i menneskenes reproduksjon. I så måte har den et slags slektskap med The Handmaid’s Tale. Noe som forsterkes av at Elizabeth Moss har en rolle også her, som Rags mor slik vi møter henne i farens minner, som i filmen utgjør små, nesten drømmeaktige tilbakeblikk.

Anna Pniowsky imponerer stort i rollen som Rag.

Mye av filmens styrke ligger i to faktorer: Den ene er Afflecks stedige vilje til å la filmen hvile i seg selv og far/datter-relasjonen. Vi ser det allerede i åpningssekvensen; en lang scene der de to ligger i teltet i skogen, og han forteller henne en improvisert historie om reven Gullhår og maken hennes Art, og vever inn fortelleingen om Noas Ark. Det gjør at filmen aldri rusher av gårde, men helt frem til den mer dramatiske sisteakten tar seg tid til å være i universet de to lever i. Et univers der bøker, fortellinger, samtaler står nesten like sentralt som den nådeløse vaktsomheten de hele tiden lever i, med koder for alarm og flukt.

Den andre styrken er det usedvanlig fine samspillet mellom Affleck og hans 11 år gamle motspiller, Anna Pniowsky. Hun er sensasjonelt god, og spiller Rag med en fingerspissfølelse for små nyanser som gjør sterkt inntrykk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s