Kom deg på pavekjøret!

Først en takk til Trond Nygard-Sture som satte meg på sporet, og serverte uttrykket «pavekjøret» – det er helt presist. Den siste uken har jeg virkelig vært på pavekjøret, og abstinensene meldte seg straks siste episode var sett.

Som sikkert mange andre tenkte jeg at … eh … paven? Er det noe for meg? Etter å ha sett filmen og serien (som jeg går litt mer spesifikt inn på under), kjennes vegringen aldeles latterlig. Som å lure på om Shakespeare er verdt å se, liksom. For dette er like oppslukende som Shakespeare. Minst. Dette er Shakespeare. Men du gjør lurt i å se i rekkefølgen jeg lister her. Selv om filmen og serien som sådan ikke har noe med hverandre å gjøre.

The Two Popes Regi: Fernando Meirelles Netflix

Meirelles film står seg aldeles på egenhånd, men fordi den tar for seg noen av de sentrale temaene i Paolo Sorrentinos serie (se nedenfor) kan den gjerne sees som en opptakt til denne.

Filmen skildrer relasjonen mellom den konservative Ratzinger/pave Benedict XVI (Anthony Hopkins) og hans langt mer liberale etterfølger Jorge Bergoglio/pave Frans (Jonathan Pryce). Gjennom samtalene dem i mellom belyses noen av de sentrale stridsspørsmålene i den katolske kirken i dag, være seg teologi eller skandaler. Og selv om jeg er ateist herfra til evigheten, er det ikke til å komme unna at den katolske kirken er en gedigen maktfaktor i den verdenen vi lever i, og derfor nødvendig å stikke nesen innom. Slik det er nødvendig for oss å stikke nesen innom andre maktbastioner vi syns lukter vondt.

Så er det selvsagt nytelsen i å se markante karakterskuespillere som Hopkins og Pryce få et så rikt materiale for å utvise sin kunst, særlig i dialogene. Begge ble Oscar-nominerte. Du salige, så fortjent. Det var øyeblikk der jeg nærmest satt og hvinte av fryd over hvordan de turnerte oppgaven.

The Young Pope Manus og regi: Paolo Sorrentino Netflix

Det ville vært nærmest en sensasjon om verdens kanskje mest visuelt ekstravagante regissør ikke hadde grepet begjærlig tak i Vatikanstatens pomp og prakt og alle mulighetene det gir for det ene wow-øyeblikket etter det andre. I tillegg er dette gefundendes fressen for den niditide etterforskeren av maktkonstellasjoner, menneskelighet og menneskelig dårskap Sorrentino også er.

Italieneren har tidligere levert fantastiske filmer som bl.a Den store skjønnheten (2013) og Youth (2015), samt den mer ujevne, men fascinerende This Must Be the Place (2011). The Young Pope er fra 2016, og jeg skulle gitt min venstre arm for å se både den og The New Pope (2019) på stort lerret. Men til og med på en middels TV-skjerm kommer Sorrentinos estetikk og visuelle særmerke ut med stor kraft.

Jude Law spiller den mystiske og etter hvert mytiske Lenny Belardo, en foreldreløs gutt som vokser opp i søster Marys (Diane Keaton) varetekt, og blir historiens første amerikanske pave. Han tar navnet Pius XIII.

Silvio Orlando har rollen som Vatikansstatens mektige statssekretær, kardinal Voiello.
Foto: Gianni Fiorito
Diane Keaton har rollen som søster Mary, som fostret opp Lenny Belardo, og som hentes til Vatikanet som hans nærmeste assistent og fortrolige.
Ludivine Sagnier spiller Ester, en svært sammensatt figur som ved pavens hejlp (muligens) får hjelp til å bli gravid, selv om både hun og ektemannen er sterile.
Foto: Gianni Fiorito


John Malkovitch spiller den nyutnevnte pave Johannes III, her på visitas i Venezia. Legg merke til Javier Cámara til høyre. Han spiller Bernardo Gutiérrez, homofil, alkoholisert, og en av kardinalene jeg etter hvert fikk et større og større hjerte for. En nydelig rolletolkning.

The New Pope Manus og regi: Paoplo Sorrentino C More/Sumo

The New Pope begynner med en hendelse som etter en stund gjør det nødvendig å velge en ny pave etter Lenny/Pius XIII. Inn på banen kommer John Malkovitch som Sir John Brannox, en sorgfull og dekadent britisk herremann som stadig vekk har Meghan Markle på mobilen med ønske om sminke- og klesråd. Snart trer han inn på banen som pave Johannes Paul III.

Det etterfølgende kommer til å handle om hva som særmerker begge seriene, som egentlig er samme serie, sesong en og to. Men hvor skal jeg begynne, i dette rike oppkommet av ideer, innfallsvinkler, mystikk og realpolitikk?

Noe av det mest fascinerende er hvordan Sorrentino greier å være både høyt og lavt, og da mener jeg både kulturelt og i de indre gemakker i Vatikanstaten. Jeg simpelthen elsker hvordan han greier å suge meg inn i vidløftige, politiske intriger (Shakespeare, som sagt), i teologiske taler og humanistsiske/ikke fullt så humanistiske utlegninger, avveier og omveier, som i det ene øyeblikket står ut som ren, skjær poesi, i det neste står i grell kontrast til realitetene og nådeløst avslører dobbeltmoral og kynisme.

Jeg elsker humoren. Dette er vilt morsomt. Som når Marilyn Manson dukker opp i samtale med pave Johannes III i en episode, og Sharon Stone i den neste – begge som seg selv. Eller hvor sentralt fotballen står for særlig statssekretær Voiello.

Jeg elsker humanismen, som når Vatikanet brått åpnes for flyktninger, eller en hel episode vies hendelser så dyptgripende alvorlige at regissøren kutter ut den lekne introen i åpenbar respekt for episodens innhold.

Jeg elsker frekkheten, infamiteten, provokasjonene, den lekne tilnærmingen som glir sømløst sammen med fundamental kritikk av den katolske kirkes maktforvaltning og holdning, være seg til homofili eller egne overgrepssaker.

Jeg elsker at jeg hele tiden må bruke hodet når jeg ser. Tenke selv. Analysere. Skifte mening. Skifte mening en gang til. At jeg tas med i lender av undring: Skjedde det mirakel nå? Er han fyren som slurper vongole selveste Gud, eller en mafioso, eller begge deler?

Jeg elsker at Sorrentino bruker all verdens tid på samtaler, på små og store gester. Hvordan han gjennom de to sesongene lar sentrale figurer vokse frem, noen for å endre seg, mer eller mindre fundamentalt, noen for å få stadig flere nyanser.

Jeg elsker introene, og musikkbruken. Se bare her, hvordan den mytologiserte pave Pius spaserer blunkende inn i siste sesongs episoder:

Hvis noen syns dette ser rimelig kvinnefiendtlig ut, så sier jeg bare: Nei! Serien har noen bemerkelesverdige kvinnefigurer. Ester, som vi følger fra hun som fortvilet ung kvinne ber pave Pius om hjelp til å bli gravid, til hun i siste sesong er et helt annet sted, men inngår i noe av det som er seriens store fortelling om høy og lav, om kjærlighet og fornedrelse, om moral og dobbeltmoral og hvilke bitre piller noen må svelge. Og hva det gjør med dem.

En annen markant kvinneskikkelse er kommunikasjonsrådgiveren Sofia Dubois (bildet, spilt av Cecile de France), en av dem som gjennom serien får flere nyanser, og som på slutten virkelig fikk meg til å grine og bli helt hinsides romantiker på vegne av.

Og se bare i hvilket spenn novisene og nonnene får utfolde seg.

For min del kunne dette bare fortsatt og fortsatt, med den ene karakterskuespilleren etter den andre i rollen som pave. Al Pacino. Tilda Swinton. Olivia Colman. Sean Penn.

Som sagt. Abstinenser. Heldige dere, hver eneste en, som har dette usett. For min del er det noe av det beste og mest oppslukende jeg har sett siden Breaking Bad.

En kommentar om “Kom deg på pavekjøret!

  1. The two popes = strålende. The young pope vill jeg nok oppsøke, nå som jeg har lest om den i filmservicen til Britt 🙂 Kirsti M

    tor. 7. mai 2020 kl. 21:16 skrev Sørensens filmservice :

    > brittsorensen56gmailcom posted: » Først en takk til Trond Nygard-Sture som > satte meg på sporet, og serverte uttrykket «pavekjøret» – det er helt > presist. Den siste uken har jeg virkelig vært på pavekjøret, og absitensene > meldte seg straks siste episode var sett. Som sikkert mange» >

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s