ARABISK FILMFESTIVAL: Medmenneskelighet og mot

The Cave Regi: Feras Fayyad, Syria, dokumentar

Å sitte trygt i sin egen norske sofa og få angst ved den gjennomtrengende lyden av krigsfly og bomber. Absurditeten i dette har ikke ord. Så hvordan barnelegen Amani Ballour og kollegene hennes har det i sitt underjordiske sykehus i Ghouta like utenfor Damaskus – der dette var virkeligheten – kan man knapt forestille seg. I tillegg skal de behandle sårede og traumatiserte voksne og barn.

The Cave og For Sama (som ble vist på Biff og skulle hatt norsk kinopremiere i vår) er i svært mye svært like. Begge ble høyst fortjent nominert til årets Oscar. At de stort sett følger samme dramaturgien skal overhodet ikke brukes mot dem, her er det mer snakk om krigens dramaturgi enn om filmatisk sådan. Interessant nok går også begge filmene spesifikt inn i kvinners opplevelse av å stå i den fronten helsearbeidere står i, i krig (eller pandemi). Uten et øyeblikk å underkjenne de mannlige kollegaenes innsats. Men Amani ansetter stort sett bare kvinner på sykehuset. Og som kvinne må hun, med samme proffe mine, tåle utskjelling fra pårørende som mener hun er ansvarlig for manglende medisin (en mannlig lege ville nok kunne skaffet dem, ja), og som synes hun burde holdt seg hjemme hos mann og barn.

Der Waad Al-Kateabs For Sama foregår i et provisorisk, dels ambulerende sykehus i Aleppo, skal vi i Feras Fayyads film til Amanis sykehus klaustrofobisk dypt under jorden, der barnelegen Amani Ballour er leder og praktiserende doktor. Og for en doktor! I noen nydelige sekvenser ser vi hvordan hun rolig og trygt kommuniserer med skadde og/eller traumatiserte barn slik at barneansiktene gradvis endres, fra frykt og smerte og sorg til glimt av smil og av en trygghet som visseligen er skjær som tynt, tynt porselen, men som er helt nødvendig.

Så er det Samaher, som gjør alt fra å sterilisere instrumenter og assistere ved operasjoner til å koke mat til sykehusets ansatte. Og kirurgen Salim, som i mangel på anestesi leter frem YouTube-opptak av klassisk musikk på mobilen, og kjører dem på full guffe mens han opererer. Sjelden har Mozarts Lacrimosa kjentes mer på sin plass.

Vi kommer så nær dem, så nær dem, og begynner å grine sammen med Amani og Salim når de utslitt etter å ha behandlet ofre for gass- og bombeangrep trekker seg tilbake for å slippe følelsene til, uten at pasientene ser dem. Men det som river hjertet ut av kroppen, er bildene av skadde, blødende, tause, redde, døende barn.

Amani fyller 30 år, og feires med nypoppet popcorn.

Det ville ikke vært til å holde ut om ikke regissør Fayyad hadde smettet inn noen lyse øyeblikk. Men det aller viktigste han gjør, er å vise frem dette menneskelige heltemotet, ukuelig og uselvisk. Folk som står i det. Helsearbeidere som midt i bombeangrep løper ut med bårer for å plukke opp de skadde. Kirurgen som opererer, selv om lyset går. Amani som sier til barnet at dette går helt fint, selv om vi vet at det neppe går særlig bra.

Avslutningsvis trekker Fayyad en direkte linje fra Amanis tanker etter at de må evakuere, til de tusenvis som druknet i desperasjon etter å slippe vekk fra dette helvetet.

Filmen er dansk coprodusert, og ville høyst sannsynlig nådd norske kinoer i en annen situasjon. Jeg håper NRK plukker den opp. For herregud, som vi trenger slike filmer.

Og ja: Evakuer barna i Moria-leiren. Nå. Gjerne noen tusen voksne også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s