ARABISK FILMFESTIVAL: Rørende om krig og kjærlighet

1982 Manus og regi: Oualid Mouaness, Libanon

Historier om den første forelskelsen evner ikke bare å sende et halvgammelt menneske langt tilbake i tid, de rører også ved et utall strenger. Denne vakre, libanesiske filmen er intet unntak.

11 år gamle Wissam er forelsket i klassevenninen Joana, og strever hardt for å gjøre henne oppmerksom på sin kjærlighet. Å nå frem med budskapet forstyrres ikke bare av guttens sjenanse og bestekompisens forstyrrende glaning på Joana. En større forstyrrelse rykker stadig nærmere små og store på den private skolen like utenfor Beirut: Den israelske invasjonen.

Fotograf Brian Rigney Hubbard gjør nydelig bruk av tomme eller nesten tomme åpne plasser, som her.

Filmen bygger på Mouaness’ egne opplevelser og minner fra invasjonen i 1982, og foregår i sin helhet på skolen, i løpet av en eneste skoledag. Parallelt med Wissams strev for å nå frem til sin utkårete, følger vi de voksne – lærere og andre skoleansatte – med gløtt inn i deres egne kjærlighetsforviklinger, og – ikke minst – deres økende engstelse rundt det som skjer. Hvordan det som skjer skaper kjærlighetsforviklinger. Hvordan de voksne prøver å berolige og beskytte barna. Sentralt her står fabelaktige Nadine Labaki, skuespiller og regissør av filmer som Karamell, Hvor går vi nå? og den fantastiske Kapernaum – alle vist på norske kinoer.

Nadine Labaki i rollen som læreren Yasmine.

Dette er en film som starter i kategorien «søt», der vi tas med inn i Wissam og vennenes univers før vi langsomt dras videre over og inn i det større bildet, den overordnete faren som truer. Det gir en film der spenningen bygger seg gradvis opp, og det hjertesskjærende veksler mellom det rørende og det vonde mens vi ser en barndom i ferd med å briste

For oss som husker invasjonen i 1982, og som altfor godt kjenner implikasjonene og det ødeleggende utfallet, er det sterkt å se den fint utmeistlete blandingen av barnlig uskyld og voksen uro. Mouaness styrer langt unna nostalgien, selv om bildene er ladet med et spesielt, nydelig lys som bærer en slags lengsel i seg. Eller kanskje det bare trigger min lengsel etter lyset i Midt-Østen. Det kan også sees som en speiling av lille Wissam lengsel etter sin kjære, og etter å få erklært sin kjærlighet.

Fotograf Brian Rigney Hubbard fine kameraføring legger inn noen mellomstikk som gir assosiasjoner til Dag Johan Haugeruds bruk av åpne byrom og landskaper. Også i 1982 er rommene ofte tomme, gjerne for senere å bli fylt av aktivitet, eller med en flokk fugler som brått letter, som et bilde på så vel frihet som flukt, og med hint til jagerflyene som etter hvert fyller himmelen.

I sekvensene sentrert rundt Wissam, holdes kamera i stor grad i hans øyehøyde og innenfor hans univers. Her gjør filmen fin bruk av guttens fascinasjon for tegneserie-superhelter, særlig i sluttsekvensen, der guttens naive håp og fantasi møter den voksne tilskuerens bevissthet om og sorg over realitetene.

Wissam og kjiket Joana spilles av Mohamad Dalli og Gia Madi, og de er helt til å spise opp.

Filmen hadde internasjonal premiere på filmfestivalen i Toronto i høst, og var Libanons Oscar-kandidat. Med produksjonsstøtte fra norske Sørfond, er det også en film som kunne fått norsk kinodistribusjon, både på grunn av dette, og fordi tematikken er så allmenn og filmen så god. Men det kan være den dukker opp i andre visningskanaler. Se den i så fall.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s