ARABISK FILMFESTIVAL: Denne skulle hatt norsk kinopremiere nå. Slik gikk det ikke. Og det er fryktelig synd.

Papicha Manus og regi: Mounia Meddour, Algerie

3. april skulle denne feministiske knyttneven hatt kinopremiere. Om den nå blir blant filmene som likevel får strømmedistribusjon, er ikke godt å si. Foreløpig ser det ikke slik ut, men det sier jeg: Denne må på, for faen.

Kan noe så tilsynelatende overflatisk som mote være kvinnefrigjørende? Ja. Se bare på hva Coco Chanel gjorde med stoffer, bevegelsesfrihet, klesutrykk som både var feminine og androgyne. I Mounia Meddours film stikker det om mulig enda dypere.

Ja, dette er en film om mote, og hvordan mote og design kan være en skikkelig langfinger til dem som vil begrense jenter og kvinners klesstil og klesvalg. Men først og fremst er det en film om venninneskap, kvinnesolidaritet og en ubendig vilje til å ville være fri og uavhengig på totalt egne premisser. Papricha er religionskritisk så det holder, men – som i alle gode filmer med dette som tema – greier den å være kritisk og nyansert samtidig.

Nedjima og mammaen hennes i et av filmens mange varme øyeblikk.

Året er 1997. Algerie er ved et politisk og religiøst vannskille. Islamistiske grupper står bak en rekke dødelige attentater, presset mot kvinner om å kle seg «sømmelig» er massivt. Midt i dette står Nedjma, kalt Papicha, en ung student som i tillegg til fransk studerer motehistorie og motedesign ved universitetet.

Filmen tar løs med en energi som – uten sammenlikning for øvrig – minner meg om Abdellatif Kechiches Blå er den varmeste fargen. Alt i åpningssekvensen signaliserer det vi elsker med ungdom: Frekkhetens nådegave, livsglede og bejaelse, dans, klesstil, sminke, latter. Og så: Boom.

Et ømt eksempel på venninneskap.

Slik er egentlig filmen hele veien. Den fører oss inn i det bejaende, trassige, ukuelige, og så: Boom. Som tilskuer veksler jeg mellom å renne over av kjærlighet til disse jentene, til å måtte putte hjertet på plass med visne fingre.

Lyne Khoudri er helt fabelaktig i hovedrollen (jeg får lyst til å spise henne opp), men rundt seg har hun et helt menasjeri av unge kvinner som på sett og vis representerer ulike personligheter og strategier og livsvalg, men som aldri blir klisjeer og unyanserte typebeskrivelser, bare levende unge kvinner som i bunn og grunn er akkurat som du og jeg er, eller var, da vi var unge. De tar riktige valg, de tar feil valg. De forelsker seg. De er sårbare og kjempesterke.

Du heier på dem hele veien, og så gjør de som du tenker at de ikke må gjøre, og så gjør de som du tenker at de bare må gjøre. Og så: Boom.

Léo Lefèvres foto er tett på stoffer, farger, unge kvinneansikter; det siste på en måte som tar inn all besluttsomhet, gjensidig ømhet og omsorg, frustrasjon, angst, raseri, energi. Jovisst finnes det filmer som tematisk stikker dypere. Men denne stikker dypt nok, og har to i seg til å nå bredt. Hadde jeg hatt en datter, er dette filmen jeg ville gitt henne i bursdagspresang til 17.-årsdagen.

Og bare så det er sagt: Halvannen time etterpå griner jeg fremdeles.

En kommentar om “ARABISK FILMFESTIVAL: Denne skulle hatt norsk kinopremiere nå. Slik gikk det ikke. Og det er fryktelig synd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s