ARABISK FILMFESTIVAL: Den palestinske humoristen

It Must Be Heaven Manus og regi: Elia Suleiman, Palestina

Voksne kinogjengere husker kanskje Elia Suleimans Gud griper inn fra 2002. Jeg husker den ihvertfall, og det sier sitt om filmens kvalitet. En grunn til at den sitter i minnet etter 18 år, kan være at det muligens var den første palestinske filmen jeg så. En annen kan være at den som politisk komedie – pakket inn i en kjærlighetshistorie – faktisk er genuint morsom. Så vant den også juryprisen i Cannes i 2002.

På Bergen internasjonale filmfestival i 2009 kom så Tiden som gjenstår, som jeg selv anmeldte og kalte «en uendelig trist satire, en komedie til å gråte av.» Her bruker Suleiman farens dagbøker og egne erindringer til å forme en fortelling som spenner fra 1948, da hjembyen hans Nasaret med overgitt til den nyopprettede staten Israel, til samtids-Palestina, med sine sjekkpunkter og forhatte mur. Innvendingen min var at filmen kunne vært en tanke mer fokusert, men at den byr på flere fabelaktige øyeblikk og tablåer. Det er en formulering jeg like gjerne kan bruke om hans siste film, It Must be Heaven, som ble vist i konkurranseprogrammet i Cannes i fjor vår.

Som i de to nevnte filmene, spiller Suleiman selv en slags hovedrolle i en film som denne gangen ikke har noen klart definert historie, men består av en rekke tablåer og scener. Her bruker Suleiman sitt eget, underfundige oppsyn og sterke elementer fra stumfilmen i en slags refleksjon over Palestina i dag. Det begynner i hjembyen, fremdeles Nasaret, hvorfra han reiser først til Paris, deretter til New York og Montreal. Underveis ytrer han såvidt jeg reigstrerte bare to ord. Det skjer når han svarer på drosjesjåførens spørsmål om hvor han kommer fra. – Nazaret, is that a country? spør sjåføren så. – Palestina, svarer Suleiman. Hvorpå sjåføren overbegeistres over det faktum at han ikke bare kjører rundt på den første levende palestineren han har møtt, det er attpåtil en palestiner fra Jesu fødeby. Dette er en av mange genuint vittige scener der Suleiman ofte foretar en odd kobling mellom de ulike landene og byenes særtrekk og hjemlandets identitet og situasjon.

Scenene og tablåene er absurde, søte, megetsigende. Av og til på en gang. Som når han sitter foran PC-en i et rom i Paris, med åpen altandør, og en sta og fryktløs liten fugl, muligens en spurv, stadig tripper inn på tastaturet hans – trass i Suleimans ulike forsøk på å jage den vekk. Andre ganger speiler de en uhygge. Som når Suleiman under en kjøretur på landsbygden blir tatt igjen av en politibil med sirener. Da den kjører opp på siden hans, ser vi to åpenbart narsisstiske politimenn prøve hverandres solbriller. Først etter en liten stund, ser vi at det i baksiden sitter en ung kvinne med bind for øynene.

På sitt beste er scenene usannsynlig velkoreograferte, enten det dreier seg om fransk politi på sagways eller mitt favoritt-tablå, der stumfilmens virkemidler virkelig kommer til sin rett: Suleiman entrer Central Park, og ser en hvitkledd engel – eller en kvinne utkledd som engel – stå ved bredden av en innsjø. Hun snur seg, tar av seg den hvite kjolen, snur seg igjen – nå iført et svart miniskjørt og et palestinsk flagg drapert rundt brystet. Fire politibiler kommer i rasende fart, en haug politimenn stormer ut og jager engelen rundt i parken – ofte hindret av all aktiviteten som foregår der. Musikere, en gjeng småbarnsmødre som gjør gymnastiske øvelser på rekke og rad mens de dytter barnevognen foran seg. Alt utspilt mens Leonard Cohen synger Darkness, en av hans siste og vakreste låter.

He is palestinian, but he’s funny, sier den meksikanske skuespilleren og regissøren Gael Garcia Bernal, som dukker opp som seg selv i en liten scene der han prøver å introdusere sin venn Suleiman for en filmprodusent. Bernal forklarer at Suleiman skal lage en komedie om fred i Midt-Østen. – That’s already funny, repliserer hun med fraværende mine.

Suleiman spekker filmen med fantastisk musikk, fotograf Sofian El Fanit bruker widescreen kamera til å fange landskap og opptrinn, ofte med den observerende regissøren i sentrum. Det er en film som overlater mye til seeren, av og til kanskje litt for mye. Men også dette er en film jeg vil huske, om ikke for helheten, så for fantastiske enkeltdeler.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s