56 scener fra et moderne Island

Echo Manus og regi: Rúnar Rúnarsson Tilgjengelig på streamingguiden og andre strømmetjenester

Jul er kanskje ikke det som ligger hjertet nærmest når det nå, tross alt, er vår. Men selv om Echo konsentrerer seg om dagene fra like før jul til like etter nyttår, er ikke julestemningen spesielt påtrengende.

For filmelskere vil Rúnar Rúnarsson være kjent for to aldeles strålende fine filmer – Ildfjell (2011) og Småfugler (2015). De vil kjenne igjen Runarsson og fotograf Sophia Olssons cinematiske, poetiske, og velkomponerte stil – se bare åpningssekvensen, der kostene i et bilvaskeri former en liten ballett. Ut over det, og at alle tre forteller islandsk samtidshistorie, har filmene lite til felles.

Echo er en antologisk film satt sammen av 56 korte sekvenser. Familieære så vel som ensomme jule- og nyttårsfeiringer. En narkoman som får sårstell på en sprøytebuss. En begravelsesagent klargjør en barnekiste samtidig som han får en ganske triviell telefon fra konen. Flyktninger i kirkeasyl som hentes av politiet. Overskuddsmat som kastes. Mennesker i kø i striregn for å få gratis mat hos Røde Kors. Et vakkert gammelt hus som brennes fordi det ikke «lønner» seg å pusse opp, det er billigere å erstatte det med et prefabrikkert hus fra Polen. Echos filmplakat former et kaleidoskop, og det er en presis oppsummering. Ut fra dette kaleidoskopet formes et fragmentert, men likevel presist bilde av dagens Island, sosialt, økonomisk og menneskelig. Og bortsett fra et nyttårsbål på stranden i Reykjavik, kunne alt sammen like gjerne vært et bilde på Norge. Eller – et Norge i normal drift, får jeg trang til så tilføye, akkurat nå.

Ved å plassere kamera i en fast posisjon i hvert eneste tablå/historie, benytter Rúnarsson og Olsson et velprøvd og effektivt grep som både «låser» scenen, og åpner opp for egne refleksjoner uten at vi som seere styres av zooming, klipp eller andre filmatiske virkemidler. Ikke alle tablåene/historiene treffer med like stor kraft, og noen av dem henter mer styrke i kraft av overgangen fra forrige scene, enn i kraft av seg selv. Men som helhet former de også et bilde av menneskelig mangfold på mange plan, og det er fint.

Likevel vil ikke Echo for meg bli stående som Rúnarssons sterkeste film. Men den har en meditativ, litt melankolsk, litt vittig, ganske øm grunnstemning som inviterer til refleksjon.

Echo kom ikke på kino, men ble vist på cinematekene i desember. Jeg så den på Canal Digitals strømmetjeneste T-Wee, men den er tilgjengelig flere steder.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s