En liten veiledning i Netflix’ filmjungel – del 3

Michael Keaton og Edward Norton i Birdman

Birdman Livet er en scene, og vi er alle superhelter. Eller kanskje ikke. Uansett: Alejandro Iñárritu har skapt en fest av en film. Den røsket med seg fire Oscar-statuetter, hvoran en gikk særdeles velfortjent til den eminente fotografen Emmanuel Lubezki, som skaper et inntrykk av at Birdman er filmet i en eneste organisk tagning. Det dannet en slags skole, i det siste har vi sett flere av sorten. Så er det Michael Keaton som på et vittig metaplan spiller den falmede superheltskuespilleren Riggan Thomson. Og så er det et kostebinderi av kvalitetsskuespiller i strålende roller: Emma Stone, Naomi Watts, Zack Galifianakis, Edward Norton, Amy Ryan, Lindsay Duncan. Bakom spøker Raymond Carver, og gjennom det hele løper Antonio Sanchez’ jazzede trommesolo, av og til avløst med ironisk effektivitet av klassikere som Ravel og Mahler.

The Death of Stalin Ikke alle synes denne er særlig morsom, men jeg lo. Eller; som jeg sa i en diskusjon – jo flere stalinister du har ligget med, desto vittigere er filmen. Det er ihvertfall en utvilsom fordel å ha opplevd litt stalinisme i praksis. Noen husker kanskje regissør Armando Iannuccis politiske satire In the Loop (2009). The Death of Stalin er hakket mørkere, hakket mer burlesk, og henter kvalitetskuespillere og komikere fra øverste hylle. Steve Buscemi (som Nikita Krutsjov). Michael Palin (som Molotov). Paddi Considine. Jeffrey Tambor. Olga Kurylenko.

Tom Hanks og Meryl Streep i The Post

The Post Jeg er ikke blant Steven Spielbergs største fans, jeg syns ofte filmene hans blir litt tung på labben, forutsigbare og gammelmodige i stilen. Men noen filmer kler den drakten, og The Post er definitivt blant dem. Med dette viser veteranen fingeren til Trump, heiser pressefrihetens fane og former en fin, feministisk knyttneve attpåtil. Filmen underspiller hvor sterk den amerikanske motstanden mot Vietnam-krigen var i 1971, kanskje for å kaste ekstra glans over pressefolkene filmen er dedikert til. Fremst her står Washington Post-redaktør Ben Bradlee, spilt av Tom Hanks på nøyaktig den stødige måten han er så god til. Meryl Streep har rollen som sjefredaktør Kay Graham, den første kvinnelige sjefredaktøren i en ledende amerikansk avis. Filmen handler mye om hennes vei dit, men kan også sees som en forløper til storebroren Alle presidentens menn – 40 år etter.

Elizabeth Olsen og Jeremy Renner i Wind River

Wind River Denne debutfilmen har gått noen runder også på NRK, og har du ikke sett den der, er det god grunn til å hente den frem. Jeremy Renner spiller Cory Lambert, en erfaren jeger som hentes inn for hjelpe den uerfarne FBI-agenten Jane Banner (Elizabeth Olsen), som ankommer tynnkledd fra Los Angeles til et vinterlig Wyoming. Hun skal etteforske forbrytelsen begått mot Natalie, en kvinne som tilhører urbefolkningen som lever i reservatet Wind River. Filmen går inn i problemkomplekset rundt antallet voldtekter, drap og forsvinninger som særlig rammer urbefolkningskvinner i USA, og er laget med stor nødvendighet. Regissør Taylor Sheridan skrev manus både til Denis Villeneuves hardslående Sicario (2015) og David Mackenzies strålende Hell or High Water (2016), og ser de tre filmene som en triologi om noen av USAs mest presserende problemer: Narkokrigen på grensen mellom USA og Mexico, de økonomiske problemene i det amerikanske rustbeltet, og behandlingen av Nord-Amerikas urbefolning.

Young Adult Søkke meg så god Charlize Theron er i denne filmen! På en måte er den et forvarsel for hva hun senere skulle varte opp med i veldig fine Tully, og de to filmene henger på sett og vis sammen. Levert av Jason Reitman, begge to, viser Young Adult nådeløst (og varmt og humoristisk) frem angsten for å bli voksen, slik Tully like nådeløst (og varmt og humoristisk) viser frem konsekvensen av å faktisk være voksen.

Robert Downey jr. og Jake Gyllenhaal i Zodiac 

Zodiac Ah! En klassiker! Signert David Fincher i 2007 (herregud, det er tretten år siden!) er dette en film som kan ha gått under radaren for noen. Men denne er det all grunn til å se, eller se igjen. Med Anthony Edwards og Mark Ruffalo (som jeg har en diger soft spot for) i rollene som politietterforskerne Robert Graysmith og William Armstrong, serverer Fincher en original tilnærming til seriemordersjangeren. Utrolig spennende, lekker å se på, og med flere sterke folk på rollelisten: Jake Gyllenhaal, Robert Downey jr., Brian Cox, Chloë Sevigny.

Emily Blunt i A Quiet Place

A Quiet Place Grøsser/skrekk-sjangeren har på bemerkelsesverdig vis vist evne og vilje til fornyelse de siste årene. I så måte er A Quiet Place ikke den mest radikale, men den er likevel riktig god. For de fleste kvinner er for eksempel scenen der Evelyn (Emily Blunt) må føde uten en lyd, en miniskrekkfilm i seg selv. Det handler altså om en postapokalyptisk verden der menneskene må leve i total stillhet for ikke å påkalle oppmerksomheten til et monster med ultrasensitiv hørsel. Og det er altså ikke så dumt som det kan høres ut som. Oppfølgeren er rett rundt hjørnet, når bare krisen er over og kinoene åpner igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s