En liten veiledning i Netflix’ filmjungel – del 2

Julianne Nicholson (til venstre) og Margot Robbie i I, Tonya  

I, Tonya Underveis i regissør Craig Gillespies rekapitulering av kunstløpersken Tonya Hardings vekst og fall, var jeg litt i tvende sinn. Er det en litt skjult forakt for arbeiderklassen her, eller gir den et presist bilde av arbeiderklasse-jenters kamp mot overklassen (og mot voldelige ektemenn)? Etter flere gjennomsyn har jeg landet på en slags konklusjon, i retning det siste. Se selv og gjør deg opp en mening. Uansett: Margot Robbie er fantastisk som Harding. Allison Janney likens som hennes mor, ikke minst i scenene med en papegøye på skulderen. Kudos også til Julianne Nicholson som Diane Rawlinson, Tonya Hardings trener.

Paul Giamatti og Kathryn Hahn som Richard og Rachel i Private Life

Private Life Elsker denne. Og det skyldes ikke at det er en veldig vittig Knausgård-referanse her, selv om den er med på å løfte dette fine, morsomme, såre, rørende og svært levende dramaet om et par som prøver å få barn via prøverørsmetoden. Vil gjette mange kjenner seg igjen, også uten den belastningen en slik prosess medfører. Regissør og manusforfatter Tamara Jenkins sto også bak den aldeles nydelige The Savages med Laura Lynney og Philip Seymour Hoffman. Slike relasjonsdramaer kan hun til fingerspissene.

Joseph Gordon-Levitt og Zooey Deschanel i 500 Days of Summer.

500 Days of Summer De som kjenner meg, vet hvor kritisk innstilt jeg er til romantiske komedier. Desto finere når det dukker opp noen ganske intelligente filmer av sorten. Her er en. Den er fin fordi Zooey Descanel spiller Summer, en ung kvinne som ikke er forgapt i ideen om den store kjærligheten. Den er fin fordi Tom (kvalitetsskuespilleren Joseph Gordon-Levitt) forelsker seg i henne. Den er fin fordi Chloë Grace Morets er med, og fordi det er en film som går sine egne veier innenfor en forslitt sjanger.

Natalie Portman i Jackie

Jackie Jeg ble fan av regissør Pablo Larraín da jeg så Stem nei (om hvordan en reklamekampanje spilte inn for å slå ned den chilenske diktatoren Pinochet i 1988), og aktelsen sank ikke akkurat da han fulgte opp med El Club, om et anlegg der katolske prester og nonner holder i en slags karantene etter å ha begått diverse forbrytelser vi ikke er helt ukjente med innholdet i. I Jackie følger vi Jaqueline Kennedy (en strålende Natalie Portman) i tiden etter drapet på president John F. Kennedy. Larraín og manusforfatter Noah Oppenheim gjør presidentfruen til en autonom skikkelse som slåss for å bevare seg selv, troen, ivareta barna og ivareta ektemannens ettermæle. Nydelig. Og filmatisk lekkert.

Spring Breakers Norsk russ 2020 risikerer å miste russefeiringen. Det samme gjelder sikkert amerikanske studenters «spring break», som også består i sanseløs, hedonistisk festing. Som kollega Aksel Kielland skrev da han anmeldte Harmony Korines film: Dette er en demonstrativt sexfiksert film. Det er også en film om hukommelse, og om hvordan mennesker redigerer sine egne minner. Nær sagt hver eneste scene har to eller flere tidsplan som flettes i hverandre, og tiden og virkeligheten fremstår som tøyelige størrelser som kun holdes sammen av rollefigurenes voiceover-monologer. Og: det er en halvannen time lang musikkvideo pakket inn i kunstfilmens rammer, med en gyselig god James Franco som gangsterrapperen Alien. Underholdende øyegodt på flere plan her, altså, men met et underliggende, forstyrrende element.

Babetida Sadjo og Patrik Nökkvi Petursson i Og pust normalt

Og pust normalt Av alle de strålende filmene som har kommet seilende fra Island de siste årene, er ikke Ísold Uggadóttirs blant mine absolutte favoritter. Den var på konkurranseprogrammet da jeg satt i Fipresci-juryen i Haugesund i 2018, og i et nokså middelmådig program, var heller ikke denne blant filmene vi vurderte. Det betyr ikke at det er en dårlig film, det betyr bare at slik juryering stiller høye krav. Uggadóttirs film er særdeles relevant og aktuelt i sin fortelling om to ulike kvinners kryssende liv. Den ene er alenemor, den andre asylsøker. Absolutt severdig.

Golshifteh Farahani og Adam Driver i Paterson  

Paterson Bare tanken på denne filmen får det til å renne varmt gjennom kroppen min. Komboen Jim Jarmusch, Adam Driver og Golshifteh Farahani er i mine øyne absolutt uimotståelig, supplert med bikkja Nellie, dikteren William Carlos Williams og det faktum at filmen er en samtidig nedpå og poetisk skildring av en bussjåfør, Paterson, som har sin faste rute gjennom byen Paterson i New Jersey. Jeg har sett den flere ganger, og blir aldri lei.

Fun fact: Observante seere kjenner muligens igjen Kara Hayward og Jared Gilman som studentparet som er passasjerer på Patersons buss. De spilte det purunge kjæresteparet Suzy og Sam i Wes Andersons vidunderlige Moonrise Kingdom (2012).

Daniel Day-Lewis, Lesley Manville (i bakgrunnen) og Vicky Krieps i Phantom Thread.

Phantom Thread En film å fordype seg i på alle vis. Filmatisk (den er aldeles hinsides lekker), psykologisk, hva angår tidskoloritten, skuespillet – absolutt alt. En Paul Thomas Anderson-film av beste merke. Og dessverre også Daniel Day-Lewis’ siste film, før han pensjonerte seg.

Mija (An Seo Hyun) og hennes elskede gris.

Okja Elsket du Parasitt? Ikke sett Bong Joon Hos forrige? Aiaiai! Okja er et eventyr av en film, i dobbel forstand. Samtidig er også den en dypt samfunnskritisk film, og skikkelig underholdende, og vilt rørende i sin skildring av ungjenten Mijas (An Seo Hyun) kamp for å redde kjæledyret sitt. Okja er en slags monstergris avlet frem av et multinasjonalt selskap som grønnvasker bisnissen og ledes av Lucy Mirando (Tilda Swinton). Her er det bare å lene seg tilbake og nyte.

Fortellingen om prinsesse Kaguya Langsom og lang. Neddempet og poetisk. Dette er en japansk skjønnhet om en prinsesse som ikke vil være prinsesse. Den beveger seg sømløst mellom fabel, eventyr og drømmeaktige sekvenser, og tar seg mange veier. Av og til nesten transparent, for så å gli over i rasende, impresjonistiske streker der fargene nærmest suges bort, erstattet av svarte kullstreker. Kirsebærtreet er sentralt i japansk flora og mytologi. Blomstringen feires. Samtidig er den korte blomstringstiden et kraftfullt symbol på forgjengelighet. Det gjenspeiles i en film som under de eventyrlige lagene av kulturkritikk handler om akkurat dette: Livets kretsløp. Jordens skjønnhet og mangfold.

En kommentar om “En liten veiledning i Netflix’ filmjungel – del 2

  1. Takk igjen! Gull verdt nå som kinoen er stengt og vi trenger å se hva vi kan finne hjemmefra 😀 Flott dugnadsleveranse! Kirsti

    søn. 22. mar. 2020, 19:43 skrev Sørensens filmservice :

    > brittsorensen56gmailcom posted: » Julianne Nicholson (til venstre) og > Margot Robbie i I, Tonya I, Tonya Underveis i regissør Craig Gillespies > rekapitulering av kunstløpersken Tonya Hardings vekst og fall, var jeg litt > i tvende sinn. Er det en litt skjult forakt for arbeiderklassen h» >

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s